Malin Holmefjord Heen fra Halden har bodd i Skottland i 28 år. I hele sitt voksne liv har hun sydd kostymer og laget rekvisitter for film og TV-produksjoner. I fjor sommer flyttet hun tilbake til Halden, og nå er hun rekvisitør, scenerigger og inspisient på Uddaspillet i Vadet, som har premiere tirsdag 11. juni.
Spill er ikke noe nytt for Malin. Hun spilte kornett i kortbukse på Berby-spillet i flere år som tenåring.
– Det var så kult, jeg husker det veldig godt. Morten Milde spilte i Berby-spillet den gangen, han var verdens kuleste. Jeg var med i mange år, og syntes det var utrolig gøy.
Da Malin gikk i tredje på videregående, mente faren henne det var på tide at hun interesserte seg for Brageteateret.
– Han sa til meg: alle som går på Remmen må være med på Brageteateret én gang!
Brageteateret skulle sette opp Barbeint i parken i Fredrikshalds Teater. Malin ville ikke stå på scenen, og det var bare to verv igjen da hun meldte seg på; økonomiansvarlig og scenograf.
– Hva gjør en scenograf, spurte jeg da. Du bygger scenen, svarte regissøren, og du skaffer alle tingene som skal på scenen.
Malin hadde vokst opp med en snekrende pappa på Stenrød, og fikk sin første spikerpistol da hun var seks, så valget falt på scenografi. Dermed bygget Malin settet i sin aller første oppsetning; en loftsleilighet ala 1950 inne på scenen i Fredrikshalds teater. Men Malin kunne sy kostymer også!
– Jeg hadde Merethe Brække i håndarbeid på Strupe, og hun skjønte kjappere enn meg at jeg kunne sy. Den første jobben jeg fikk, var å sy gammeldagse nattskjorter. Jeg har vel sydd en million av dem etterpå til filmindustrien, for alle skal ha serk under. Merethe er fantastisk flink, og den teknikken jeg lærte av henne bruker jeg fremdeles. Det som er gøy, er at da jeg lette frem gamle Juleselskapet-bukser i lageret deres for et par uker siden, og vrengte dem, så oppdaga jeg at jeg syr på akkurat samme måte som Merethe fremdeles. Så det er mye Hollywoodfolk som har gått rundt med Merethe Brække-bukser.
Malin begynte å studere i Oslo, men fullførte bacheloren sin i Edinburgh. Etter bare tre uker i Skottland falt hun over en gruppe som jobbet i film og TV.
– Det hadde vært en historisk filmbonanza i Skottland, skottene hadde sett Braveheart og Rob Roy på kino, og begynte å bli mer opptatt av sin egen historie.
I kjølvannet av dette, skulle det lages skotske dokumentarer med fokus på egen historie.
– Jeg kunne sy historiske kostymer, så jeg fikk jobb. Det begynte med Rob Roy-perioden, og så jobba jeg meg bakover i tid. Jeg sydde kostymer, og laget rekvisitter.
Etter at den første dokumentaren var sendt på TV, begynte arbeidet med en ny. Malin jobbet og studerte. Plutselig var studiene ferdig, men jobbene fortsatte å komme.
– Jeg måtte ringe hjem til mamma. Jeg husker jeg ringte fra telefonkiosk; jeg blir litt til mamma. Og så gikk det 28 år.
Filmverdenen er liten. Hvis man leverer, får man mer jobb.
– Du må alltid gjøre en litt bedre jobb enn det du blir bedt om. Da får du flere jobber, folk vet at du leverer. I filmverdenen er det alltid mange forsinkelser, alltid mye som går gærnt. Hvis folk skjønner at du klarer å holde hodet kaldt, og er løsningsorientert, vil de hyre deg inn på nytt.
Malin fikk jobbe for BBC og Discovery, og en dag var fikk de en jobb på et filmsett utenfor London.
– Oppdraget var å skaffe kostymer og rekvisitter til et slag i de første ti- femten minuttene av en film. Det var massevis av statister, og det var hester. Dette var det en sånn sverd og sandaler-film, og han som hadde hovedrollen ville egentlig ikke ha den. De svære lastebilene med studio-logoer kom kjørende inn på settet, og så kom plutselig regissøren gående. Og det var Ridley Scott.
– Og da tenkte jeg; hva var arbeidstittelen på denne filmen het igjen? Det var selvfølgelig Gladiator.
Det ble flere historiske filmer med Scott. Gjør man en god jobb ham, så blir man nemlig hyra inn på neste film også.
– Hver gang han har gjort en historisk film, har vi jobbet for ham.
Hvem er så disse «vi»? Nå skal du høre: Malin og hennes eks-mann hadde på dette tidspunktet grunnlagt firmaet Clanranald, som blant annet lager kostymer og rekvisitter for TV og film, og de fikk mange store jobber. Det går nesten ikke å ramse opp alt de har gjort, men et noen kule eksempler er: Robin Hood, King Arthur, Michael Fassbenders ‘MacBeth’, Marvel’s Thor, Transformers 5, Justice League og Outlaw King .
– Vi tjente veldig godt på filmindustrien, og opprettet en stiftelse som tilbyr opplæring og arbeid for folk som trenger noe å holde på med. Folk i samfunnstjeneste for eksempel, eller unge soldater som har kommet hjem fra krig og trenger noe å gjøre.
Firmaet har blant annet bygd opp en hel utendørs vikinglandsby i Skottland; et fort og et utendørs museum som den brukes til både utdanningsformål, filming, stevner og store samlinger av andre slag.
– Mitt bidrag inn i dette var kostymer og rekvisitter. Da firmaet oppsto, var det min eks-mann og åtte kamerater. Vi bygde det opp sammen. Da jeg ga meg i 2018, var vi 150.
Hvor mange filmer har det blitt?
– Åh, det husker jeg ikke. Mer enn tre hundre.
Litt av sesong to til Vikingane ble faktisk filmet i Malins vikinglandsby i Skottland. Dessuten har hun laget kostymer til serien, og reist frem og tilbake til Haugesund med vikingkostymer.
– Det er en av de morsomste produksjonene jeg har vært med på. Vikingane er morsomt når du ser på det på TV, da kan du tenke deg hvor morsomt det er på sett. Vi var helt utslitte hver gang vi kom hjem fra Haugesund, for vi hadde ledd så mye.
Vikingane-jobben fikk Malin gjennom Anders Tangen, som hun kjente fra før. Hun bidro nemlig til serien Dag i sin tid, hun kjenner jo selvfølgelig Øystein Karlsen fra ungdomstiden i Halden. I serien skal Anders Basmos karakter Benedikt ta livet av seg i en liten båt.
– Han klarer ikke det en gang, han klarer jo ingen ting. Øystein ville at Benedikt skulle våkne opp på Shetland, i en båt, med en sau. De tok kontakt med meg, og jeg fikk en ønskeliste fra Øystein. Han ville ha en eike, en sau, og en bensinstasjon som man kunne røke både ute og inne på. Og så ville han ha et lite stup, og en egen flyplass der man kunne filme.
Malin diska opp med alt det Øystein trengte. Men Malin bodde i Edinburgh, og hadde ikke sett på norsk TV på mange år. Hun visste ikke hvem Atle Antonsen var.
– Jeg visste godt hvem Rolf Lassgård var, for pappa er en stor Wallander-fan. Men jeg ante jo ikke hvem noen av de andre var. Etter den første dagen med filming sa jeg sa til Atle; du er jo kjempemorsom! Alle de andre lo, de skjønte jo at jeg ikke visste hvem han var. Atle svarte; ja, jeg er jo komiker da!
Malin har fått fire barn i løpet av sine nesten tredve år i Skottland. Da attpåklatt Ember var rundt ett år, revurderte Malin arbeidssituasjonen sin. Ember hadde tilbrakt hele sitt første leveår på filmsett.
– Jeg måtte trappe ned. Jeg begynte å jobbe hjemmefra, på kontoret vårt i Skottland.
Da Ember var halvannet år, sluttet Malin i Clanranald. Da hadde hun laget seg et eget uteverksted, og et inneverksted hjemme på gården.
– Og så begynte jeg med sau.
Sau?
– Ja, jeg hadde gjort så mange produksjoner som trengte dyr, så jeg hadde kjøpt fem fine sauer som passa til produksjonene vi jobba på.
Malin fikk dilla. En sau ble til femten, ble til førti, ble til søtti. Snart hadde Malin fire hundre sauer på gården. Hun hadde blitt sauebonde.
Samtidig med at Malin var sauebonde gjorde hun studioarbeid med produksjoner som serien Outlander.
– Jeg lærte skuespillerne hvordan de skulle bruke gamle ting. Hvordan spinner man på en amerikansk rokk fra 1862? Hvordan bruker man en kniv fra den tiden?
Dette faller også under en rekvisitør eller kostymørs oppgave?
– Ja, det blir jo fort sånn. Når jeg har jobbet på store sett, hvis jeg har vært i kostymeavdelingen for eksempel, så har jeg alltid startet med å holde et lite foredrag for skuespillerne. Jeg har forklart historien bak, og hvorfor folk i slaget ser forskjellige ut.
Nå er Malin egentlig pensjonert. Av familiære årsaker ville hun flytte hjem til Halden. Barna hennes var også klare for et nytt kapittel, de ville gjerne bli med til Norge. Nå har familien skaffet seg hus med låve på Idd. Men Malin klarer ikke helt å være pensjonist, hun må ha noe å holde på med. Nå er det Uddaspillet som opptar mye av hennes tid.
– Jeg husker at jeg satt i Edinburgh og så bildene fra det første Udda-spillet, og tenkte dette her skulle jeg gjerne ha vært med på!
Da Malin flyttet til Norge tok hun kontakt med de som lager Uddaspillet, og meldte seg på. I første omgang var hun med i markedsgruppa.
– Jeg brenner veldig for dette markedet! Det blir kjempebra.
Det blir et stort og flott marked i forbindelse med Uddaspillet, med blant annet boder som selger mat og drikke. Acme-smia er der, Berg og Rokke Bygdekvinnelag er representert med boder. Og mye mere til.
Snart ble Malin bedt om å bidra i selve produksjonen også. Dessuten har hun blitt headhuntet inn som kostymeansvarlig for Fredrikshald Theaterselskab, som skal sette opp Arsenikk og gamle kniplinger om et år.
Malin har akkurat begynt å bli kjent med Alv Udda.
– Jeg har faktisk ikke rukket å lese bøkene ferdig, men jeg har jo lest manuset, så jeg vet hva som skjer i stykket. Det gir meg et bilde av hvordan dette bør se ut. Hva skal de ha i henda, hva skal de sitte på? De hadde jo ikke gafler for eksempel. Alle hadde tollekniv, og brukte den når de spiste. Hvis du var fin på det hadde du skje, ellers drakk man jo av bollene. Så må jeg finne ut: Hadde de solsikker? Hadde kaffen kommet til Norge? Hadde mannfolk lommeur?
Malin skryter av folka i produksjonsgruppa i Uddaspillet, hun er veldig glad for å få jobbe med dem. Scenograf Ida Fredriksen blir på mange måter Malins nærmeste overordnede i produksjonen.
– Hun er så dyktig, hun er helt fantastisk. Du vil heller skjære av deg armen enn å skuffe Ida. Jeg er veldig åpen om at jeg er fan av henne. Hun inspirerer folk til å gjøre den beste jobben de kan. Hun er et sånt type menneske.
Uddaspillet har altså premiere tirsdag 11. juni, og spilles også 12. 13., 14. 15. og 16. juni.
Kommentarer