Thorkil Lindskog har fått med seg Håkon Ohlgren og Omar Østli for å dusje oss med historier og god musikk denne torsdagskvelden på Bryggerhuset.
Omar stiller et spørsmål til seg selv i åpningen.
– Hvorfor driver vi med dette her?
I minuttene før han skal på scenen er det et spørsmål som stadig dukker opp. Selv etter 1000 opptredener er det fremdeles nerver på høykant når scenen entres og til første låt er gjennomført. Da kommer godfølelsen.
Nesten vanskelig å forstå når man ser Håkon og Omar utfolde seg, de ser ut til å trives godt der. De kjenner hverandre ut og inn.
– Vi er ikke gift altså, kommer det fra Håkon. Det er uproblematisk å være så tett på hverandre, som band har vi noen regler, den som er god på en ting får holde på med det. Som band får man noe tilbake og lærer noe nytt hele tiden, sier Omar.
Kjent ble de allerede tidlig i tenårene, og fasinasjon for musikk og øl har fulgt med helt fra en fotballcup i Danmark. Ølet, som var smugkjøpt og lagra i en bekk eller var det elv, var delvis vekk når det skulle hentes. Omar sin pose var borte. Han tok hevn, som målvakt slapp han inn 9 baller og det ble rekordtap for laget. Fleip eller fakta? Kun gutta vet.
Musikalsk innslag, en gammel Tuka-klassiker «To hender». Publikum er med fra første stund.
Thorkil griper fatt i teksten på låta, som har et religiøst innhold; hvordan ble det slik?
Det var rart i begynnelsen. Omar brukte begrepet «speisa» om å rope på Jesus i en poptekst. Men med mange fremførelser er det blitt naturlig.
Mye hadde skjedd før Onkel Tuka kom på banen for 21 år siden. Thorkil har gravd i arkivet og har med seg en kassett fra 1993 der han intervjuer deler av bandet Rovers for lokalradioen. En tydelig spent Håkon Ohlgren som aldri har hørt dette før. Vi hører unge gutter med selvtillit, Ole Evenrud (eller Evensen som Thorkil sa på direkten) har blitt produsent og han kan godt få produsere neste album, ellers har de både plateselskap og album ute allerede.
Etter opptaket får vi tilbakeblikk fra Håkon. Rovers ble ganske kjent og reiste landet rundt og spilte. En tid hvor det meste måtte ordnes av bandet. Mellom 2 konserter i egen bil med henger blir det nødvendig med en stopp. Mens de gjør sitt i veikanten sier plutselig den ene;
– Vi har ikke henger lenger. På vei tilbake finner de hengeren på en gårdsplass, i en fartsdump har den hoppet av og rullet pent inn der. Ting årnær sæ.
– Mange er opptatt av melodien, mens det er teksten vi kanskje har lagt ned mest jobb i. Enkelte sanger tar 3,5 minutter, men de fleste skriver man om og om noen tar opptil 30 år før teksten er slik man vil. Det hjelper å dra ned tempoet på låtene. Da får publikum med seg detaljene i teksten. Duoen tar en langsom versjon av «Honninglår».
Thorkil tar opp forholdet til Roy Willy Olsen sin musikk. Kulturkontoret fikk en kassett anonymt på 90-tallet mens Håkon jobba der og han ble fascinert av de enkle tekstene som fortalte noe om folkelivet i Tistdærn. En blanding av Jokke og Alf Prøysen. Det har blitt 2 CDer, den ene med artister fra hele landet. Mange steder har hatt en Roy Willy Olsen, men det er bare her han har blitt tatt vare på. «Ølvisa» ble ønsket fra salen.
Omar har spilt i mange band. Når du er 14-15 er noen måneder lenge, og da tenker du ikke over at det stadig er skifte av band og medlemmer. Er jo mange unge i Halden som spiller i flere band i dag også. Som en «gun for hire» blir man med på mye også nå forteller Omar. Noen ringer og spør er du ledig på torsdag – ja – og så bærer det på spillejobb. Fast spilling nå er med Onkel Tuka, Salmon Smokers, Tor og Hege Brynildsen.
For et par uker siden var Onkel Tuka tilbake i Enningdalen Kirke for å spille inn ny CD. To låter fra denne ble spilt for 1. gang. Personlige låter fra Håkon. «Tater» er en sang om 4 generasjoner Ohlgren og begynner med oldefar som var tater bosatt i Sverige. Hvert vers tar for seg neste generasjon. «Os allè nr. 2» er fra en vanskelig periode der Håkon ser en ende på alt og fabler om at han og Satan kjører til Enningdalen i bil ti på halv fem. Han redder seg ved å ringe og få hjelp til et opphold på Veum. Detaljene er med i låten.
Bryggerhuset er et intimt sted hvor scene og publikum er tett. Det var «Dette her er ditt land» som ble den største allsangen, og da løsrev gutta seg helt og sang seg bakover i lokalet til høy stemning.
Det var god veksling mellom intervju og sang. Omar dro til med et par solonummer, en kort versjon av Bobben Rolls klassiker «Jeg må rocke, jeg må drekke» og «City Central pensjonat» der kompet var Håkon på en utstyrskasse. En god illustrasjon på en løs og ledig kveld med 2 av Haldens musikklegender.
Artikkelen er skrevet av Terje Vidar Høvik.
Kommentarer