Søndag kveld fikk Halden litteraturforening besøk av forfatteren bak ungdomstrilogien I morgen er alt mørkt. Sigbjørn Mostue holdt et mørkt og brutalt ærlig foredrag for de oppmøtte ungdommene.
Sigbjørn Mostue har skrevet en mørk trilogi om en pandemi som gjør verdens befolkning forrykte og voldelige. Gjennom tre bøker følger vi to ungdommer som på nært hold ser verden gå ad undas. Men hvorfor skriver man egentlig en trilogi om en pandemi som på de mest grusomme vis forårsaker sivilisasjonens undergang? For ungdom?
Det er lett å tenke at det er i tiden å skrive dystopiske fremtidsvisjoner. Dystopien lever og ånder både på Netflix, iTunes og HBO. A handmaids tale, The walking dead og Hunger games er åpenbare eksempler. Men dystopien har eksistert i kulturen like lenge som mennesket har skapt kunst. George Orwell er et av de mest typiske forfattereksemplene, men Henrik Wergeland skrev den dystopiske farsen De siste kloge allerede i 1835.
Han snakket sant om verden
Sigbjørn Mostues skriver mørkt om menneskeheten for å vekke ungdom. Og han vekket muligens en ungdom eller to på forfattermøtet Halden litteraturforening holdt på biblioteket søndag kveld. I tillegg til et par høytlesnings-sekvenser fra trilogien sin brukte Mostue nemlig en del tid på å snakke sant om verden.
Jeg krøp sammen og grøsset et par ganger der jeg satt på første rad. Mostue snakket om russerne, som voldtok seg nedover i Tyskland etter andre verdenskrig. Om bruken av voldtekt i krig, om små jenter på ni år som holdes som sex-slaver av IS. Om spedbarn som blir drept med machete i Den sentralafrikanske republikk. Om hvordan vi forsøpler og ødelegger verden. Bak meg satt ungdommene og lyttet, og de var mange. De var overraskende mange. Tåler de dette? tenkte jeg.
Vil rope varsko
Jeg vet ikke hva ungdommene tenkte da de gikk hjem i kveld, jeg vet ikke om de kommer til å få mareritt om små barn som får armene kappet av med machete. Men sant er det. Uansett hvor grusomt vi synes det er. Og forfatteren har en baktanke med å snakke og skrive om grusomhetene. For i trilogien hans spares det heller ikke på kruttet, Mostue skildrer brutal og nådeløs vold i ungdomsbøkene om verdens undergang.
-En av grunnene til at jeg skriver så brutalt er at jeg vil rope et varsko om noe i vår egen tid, forteller Mostue underveis i foredraget. Vi som bor i Norge i 2018 er rett og slett ubegripelig heldige. Vi lever i et av verdens rikeste, tryggeste og mest likestilte land. Vi tror gjerne at sånn vi har det nå er normalen, og at det alltid skal fortsette sånn. Men sånn er det jo ikke. Vi skal ikke så langt tilbake i tid for å finne et Norge som var okkupert. Og den dag i dag foregår det de mest grusomme ting i Syria. Jeg vil ikke at vi skal ta det vi har for gitt. For det er ingen ting vi står i større fare for å miste, enn det vi tar for gitt.
Ungdommene møtte opp
Etter foredraget samlet det seg en liten kø med ungdommer som ville ha signert bok og et ord med forfatteren. Og jaggu, for et oppmøte det var på Halden litteraturforenings første forfattermøte for ungdom! I dét møtet startet rant det plutselig inn en hel gjeng med ungdommer. Litteraturforeningens leder Vilde Heggem og bibliotekssjef Nina Ewart løp leende av gårde for å skaffe flere stoler.
-Mange har sagt til oss at det ikke nytter å holde forfattermøter for ungdom, sier en svært fornøyd Vilde Heggem etter endt foredrag, men se på dette oppmøtet her i kveld! Og det er takket være en engasjert lærer at vi får så mange hit i dag.
Det var nemlig en gjeng fra Porsnes som trakk opp publikumstallet denne kvelden, og Heggem passet på å rose lærer Marthe Österman for at hun tok med seg norskklassen sin på forfattermøte søndag kveld. Men det var noen andre ungdommer som hadde tatt turen også:
Forfatteren sjøl mener det er på tide vi tar silkehanskene av når vi snakker med dagens ungdom.
Tåler dagens ungdom all denne sannheten om verden?
-Jeg tenker at de gjør det. De voksne reagerer mer enn ungdommene når jeg reiser rundt og snakker sånn som jeg gjør her. Jeg tror dagens unge er mer forskåna og skjerma for realitetene enn min generasjon var. Jeg så nyhetene sammen med foreldrene mine, og fikk vite om alle sultkatastrofene og den kalde krigen og alt som foregikk der ute. I dag glir ungdommene inn i sin egen verden, og har sine egne nyheter. Det er altfor mye silkehansker ute og går fra de voksnes side i dag, det er utrolig viktig at vi voksne snakker om dette med ungdommen.
Da vi ruslet ut av biblioteket etterpå spurte jeg min egen trettenåring, som satt på rad to sammen med noen venninner under foredraget;
-Var det fælt å høre på når han fortalte om sex-slaver og barnedrap?
-Ja. Det er jo ikke akkurat koselig liksom. Men jeg vet jo at det er mye fælt i verden. Og jeg tror kanskje at vi bør snakke litt mer om det, for det er så lett å glemme det etterpå.
Kommentarer