Daniel Sandvik skulle synge sanger han trodde han kunne på Siste Reis søndag kveld. Men Daniel kan flere sanger enn han tror. Og dessuten synger han veldig fint.
Regnet detter ned i novembermørket i Halden søndag kveld, helga er snart over og mandagsmorgenen truer i det fjerne. Men inne på Reis glemmer man alt det der, for der er det folk, åpne kraner og dessuten Daniel Sandvik, samt to gitarer og en lutt. Det lover godt, og kvelden innfrir! Daniel Sandvik byr på en hel liten forestilling på Reis søndag kveld, der han veksler elegant mellom griseviser og stev, protestsanger og gamle arbeiderviser.
Daniel er en forteller. Selv tror han kanskje at han lovet for mye når han på forhånd hadde sagt han skulle «ta oss med på en refleksjon i nåtiden sett i lys av gamle visetekster».
– Det hørtes veldig fint ut da jeg tenkte ut den setningen til facebookarrangementet, sier Daniel, men jeg hadde ikke tenkt på at jeg faktisk måtte gjøre det på konserten også. Og jeg har ikke så mange refleksjoner rundt det der egentlig.
Daniel har kanskje ikke så mange refleksjoner rundt nåtiden sett i lys av gamle visetekster, men han har så mye annet. Han har for eksempel en veldig fin stemme. Og mange fine gitarer. Og så har man mange fine viser på lur. Og dessuten har han så fine grisete vitser! Det passer fint en søndagskveld på Reis.
Vi ler, vi synger med, og vi har det ganske så bra på Reis. Daniel er en underholder av rang, han kan jo både spille gitar og synge, og så kan han det der med mellomlåtlig preik i tillegg. Og når han fyrer av Lillebjørn Nilsens klassiske foto-stev får han også vist frem sin stemmeprakt, og den er jaggu ganske imponerende. I tillegg blir det både Trond Viggo Torgersen, Rudolf Nilsen og Lars Winnerbäck. Og enda flere grisevitser.
Jeg legger herved inn søknad om at Daniel blir et fast innslag på søndager på Reis. Da gir man nemlig blanke i vintermørke, regn og mandager som truer i det fjerne. Mer Daniel takk!
Kommentarer