En kveld i Bamses ånd

Lørdag kveld inviterte Kinky Way og venner til konsert for å feire bandets tiårsjubileum og minnes sin gitarist, vokalist og venn Bamse Mork-Knutsen. Det ble en følelsesladet kveld i Brygga kultursal. 

Haldens egne Kinks-coverband Kinky Way har rundet ti år. Lørdag kveld feiret bandet sitt eget tiårsjubileum, dog uten ett av bandets viktigste bandmedlemmer; Bamse Mork-Knutsen, som måtte gi tapt for kreften i januar i fjor. Jubileumskonserten i kultursalen blir en følelsesmessig berg- og dalbane av en kveld. I det ene øyeblikket griper vi i publikum etter lommetørklene, og i det neste sitter vi på kanten av setene og trampeklapper til en velkjent rockelåt mens Magne Skibsted Jensen hopper entusiastisk rundt på scenen.

Det starter stille, men heftig. Inviterte gjesteartister dominerer den første delen av konserten. Etter at konferansier Trond Henriksen har bedt om ett minutts stillhet, går Frank Skovrand på scenen og tar gitaren fatt. Ved hans side står Kai Andersen med kontrabassen sin. Og Frank synger.

Her ender jeg min reise, på grensa til et annet land. 

På sitt sedvanlige vakre vis, med det lune smilet på lur, synger Frank om å få hvile, om å få fri. Om å reise til den andre siden av fjorden.

Frank Skovrand. Bak skimter vi Kai Andersen med kontrabassen.

Etter et par låter med Frank og Kai skifter det hele takt. Neste band ut er nemlig tannlegebandet Hæla i taket, et bandprosjekt som Bamse selv ledet i mange år. Bamses sønn Peer tar plass bak gitaren. Foruten å ha valgt samme yrkesvei som sin far, har Peer dessuten arvet sitt opphavs musikalske talent. Og nå blir det i sannhet hæla i taket-stemning i kultursalen. Lommetørklene legges til side for å muliggjøre taktfast applaus. Og vi synger selvfølgelig med på Mustang Sally. All you wanna do is ride around Sally, ride Sally ride. 

Tannlegebandet Hæla i taket spiller.
Bamses sønn Peer Mork-Knutsen spiller gitar i Hæla i taket.

Når Hæla i taket har spilt sine låter kommer Kinky Way ruslende stille opp på scenen. Taktfast applaus i salen. Vi griper etter lommetørklene, og nå trenger vi dem. Uten dikkedarer går bandet rett i gang med det som kanskje er The Kinks aller nydeligste låt; Days. En tydelig grepet Magne Skibsted Jensen synger;

«Thank you for the days, those endless days, those sacred days you gave me. I’m thinking of the days. I won’t forget a singel day believe me». 

Og det er så utrolig fint. Kinky Way takker Bamse, for alle dagene han ga dem.

Kinky Way så dagens lys etter et møte mellom tre amatørskuespillere i kulissene til en Annie-oppsetning med Veslefrikk i 2008. Der kom Magne Skibsted Jensen og Jørn Back i prat med Bamse, og der ble det avtalt at det skulle dannes et Kinks-coverband. Lite ante de tre hva som lå foran dem. Etter den første opptredenen i Ankergården i 2009 var det uante ting i kjømda. Blant annet at det nydannede Kinks-coverbandet i Halden skulle bli gode venner med originalmedlemmer av The Kinks i London. Eller at nevnte originalmedlemmer skulle komme hit, til den den lille norske byen på svenskegrensa og spille på samme scene som Kinky Way i 2011. Og at folk fra hele verden skulle bestille flybillett til Norge for å få med seg akkurat den konserten.

Thank you for the days.

-Det har vært en fantastisk reise, sier Magne fra scenen, vi har vært gjennom mye sammen. Men vi har mistet en motor i bandet nå. Bamse var helt fantastisk på å inkludere folk, få dem til å tro på seg selv og tørre å være med på ting.

Kinky Ways historie er i sannhet et eventyr. Coverbandprosjektet har ikke bare avfødt nye vennskap, men videohilsener på storskjerm fra Frode Alnæs og fra Kast off Kinks-medlemmer John Dalton og Dave Clarke i London vitner om nettopp det. Kinky Way har vært i London også, og spilt på The Kinks’ egne bar og «fødested» i London; Clissold Arms. Til allsang, fra Londons egne, ihuga Kinksfans! Dessuten har de stiftet nye bekjentskaper i vår egen hovedstad. Kinks-fanklubben i Oslo: WhyKinks, har åpnet for flere nye vennskap for folket i Kinky Way.

Bamse gikk bort i januar i fjor. 2019 var bandets jubileumsår, men det var ingen som hadde lyst til å feire jubileum under sånne omstendigheter.

-Men det er jo sånn at selv om vi har vært nede en stund etter at Bamse gikk bort i fjor, sier Magne, og de første øvelsene i høst var litt kleine, så har vi bestemt at denne konserten skal holdes i Bamses ånd; nemlig med en stor fest!

Fest med følelser. Magne Skibsted Jensen får med seg publikum på taktfast applaus.

Applausen runger gjennom en fullpakket kultursal, helt fra parketten og opp til øverste stolrad. Og konserten fortsetter, Kinkslåtene strømmer på frem til pause.

Etter pause blir det Kinky Way pluss kor. Haldenkoret PicoCanto har trengt seg sammen bak trommesett og keyboard på scenen når vi kommer tilbake fra pause. To messingblåsere fra Kinky Horns tar plass foran mikrofonene, og introduserer en medley de føler er i Bamses ånd. Medleyens første sang er Chicagos Colour my world, som Bamse spilte for sin kone Ellen i deres bryllup. Foruten Colour My World besto medleyen av Wishing you were here, og Brand New Love Affair. Ekstra sterkt blir det når vi oppdager at Bamses døtre Astrid og Ingeborg befinner seg blant koristene på scenen.

Sterkt blir det også når sønnene Peer og Paal gjør en Kinks-låt sammen.

Peer og Paal spiller Celluloid Heroes (Kinks). PicoCanto korer.

Flere musikalske gjester er med og gjør ære på Bamse i kultursalen lørdag kveld:

Tor Brynildsen og Omar Østli.
Messingblåserne fra Oslo.
Westby Blues Band, uten Espen Holtan, som sender en videohilsen hjemmefra med beskjed om at ryggen har slått seg vrang.

Før Kinky Way går på scenen for aller siste gang denne kvelden kaller konferansier Trond Ellen Cathrine Mork-Knutsen opp på scenen. Trond vil høre om den første gangen Ellen møtte Bamse.

-Jeg møtte ham på tannlegeball, forteller Ellen, og det var jo et eventyr. Et eventyr som varte i mange år.

-Han sendte en spesiell hilsen til deg etter det første møtet? spør Trond.

Ellen nikker, og holder opp en god, gammeldags kassett. I stedet for en bukett med blomster fikk Ellen nemlig en mixtape etter deres første møte. Med musikk han likte.  Så vil Ellen si noe:

I’m not like everybody else, sang Bamse. Og det kan vi sannelig skrive under på. For en fantastisk kveld dere! Vi er her i kveld for å nyte minnet av min kjære sjelevenn og kompis, en som var helt unik. You really got me Bamse. Bamse var veldig opptatt av at vi skulle minnes ham med sang og glede, og at vi skulle feire tiårsjubileet til Kinky Way. Så derfor vil jeg si: Gratulerer Kinky Way, med tiårsjubileet!

Ellen Cathrine Mork-Knutsen gratulerer Kinky Way med jubileet.
Ellen takker alle som har bidratt til konserten. Rundt henne står Marit Østli Trønnes, Jørn Back og Magne Skibsted Jensen.

Etter konserten møter jeg Ellen i foajeen. Hun er sliten, men rørt og takknemlig.

-Konserten ble en symbiose mellom oss i publikum og de på scenen, sier hun, det var helt fantastisk. Det ble en kjempefin konsert. Det var sterkt at Bamse ikke var på scenen i dag, og at han ikke sang de sangene han pleide å synge. Og jeg var ikke forberedt på at Colour my World skulle komme, det var jo på mange måter vår sang. Det var veldig rørende.

For en kveld. Alle disse menneskene, som i flere måneder har øvet og jobbet hardt for å lage en konsert til minne om Bamse. Alle menneskene i publikum, alle som kom langveisfra for å være med. All denne innsatsen. Alt vitner om at Bamse betyr så uendelig mye for så uendelig mange.

 

På og bak scenen på Doin’ it the Bamse way lørdag kveld: 

Kinky Way, Magne Skibsted Jensen (vocal), Jørn Back (vocal),

Peer Mork-Knutsen (gitar, vocal), Tommy Kristiansen (bass), Roy Løvli (keyboard) Svein Tore Furuvarp (trommer & perc),

Lise Ørnelund (backing vocal), Camilla Bjørke (backing vocal), Marit Østli Trønnes (backing vocal),

Hilde Furuseth (euphonium), Vegard Grinnbo (trompet),

Gjesteartister/tidligere medlemmer: Vidar Eilertsen (trommer & perc), Christian Ebeltoft (gitar) June Holt (backing vocal) Paal Mork-Knutsen (gitar på Celluloid), Ingeborg Mork-Knutsen og Astrid Mork-Knutsen (kor på en sang)

Kinky Horn Dag Eriksen (trombone), Øyvind Hartmann (trompet) + Pilu Calapar (piano)

Hæla i taket, Kai Hannestad (vocal),Peer Mork-Knutsen (gitar & vocal) Peran Kullbraaten (trommer & backing vocal), Ragnar Dahl (gitar/bass & vocal), Astrid Igland (trompet & perc), Knut Klette (tenorsax & perc), Eivind Igland (altsax & perc), Arild Juul Nilsen (barytonsax & perc)

Westby bluesband, Geir Arne Westby (vocal & gitar), Tommy Kristiansen (på bass for Espen Holtan som ikke kunne stille denne kvelden ), Ludwig Westby (trommer)

Frank Skovrand  (vocal & gitar) med Kai Andersen (bass)

PicoCanto (kor)

Tor Brynildsen (vocal) Omar Østli (gitar & vocal)

Lyd: Christopher Lexander

Lys: Hans Wolden

Inspisient: Synnøve Sørland

Konferansier: Trond Henriksen

 

Del artikkelen:

Kommentarer

kommentarer