Tretti heldige publikummere. To heftige stemmer. Et åttemannsband med blåserekke, og to trommiser. Og Elvis. Disse ypperlige ingrediensene utgjorde Elvis-hyllestkonserten som ble servert i Brygga kultursal onsdag kveld.
Noen ganger er det faktisk om å gjøre å være først. De tretti, heldige sjelene som var raskest på labben da Ticketmaster la ut billettene til In memory of Elvis var de som fikk nyte Elvishyllestkonserten i kultursalen i går. Med god spredning var tilskuerne plassert oppover i kultursalens tomme seterader, med god utsikt til Paal Flaata og Vidar Busk med band. Vår egne rockekonge Tor Brynildsen var naturligvis en av dem som først hadde trykket «kjøp» på Ticketmaster den gangen billettene ble sluppet, han satt godt plassert på en av de midterste seteradene.
Det er unektelig kult at når kultursalen endelig åpner dørene etter en uendelig lang konserttørke, så er det med et heftig Elvis-show som blåser panneluggen opp og bak. Når musikerne har inntatt plassene sine etter innmarsjen til Prokofievs «Riddernes dans», sørger de to opphøyde trommisene i baktroppen prompte for å få opp pulsen med en forrykende trommeintro som får publikum til å hoje av glede. Endelig på konsert igjen!
Etter Paal Flaatas åpning av showet med Big boss man holder pulsen seg på et jevnt høyt tempo gjennom hele konserten, med unntak av visse hvilepulsøyeblikk der vi får innhenta pusten med et par velvalgte ballader. Uten noe særlig mellomlåtlig preik fyker vi fra den ene hiten til den neste, med en god blanding av rock, country, blues og gospel, lange gitarsoloer og nedpå ballader. Det tolkes i fritt fall, og i nye og rocka rammer – men integriteten til Elvis er vel bevart. Ingen grunn for kongen til å snu seg i grava, ja annet enn for å rykke litt med rockefoten da.
Bandet er helt rått. Opphøyd på podier rundt Paal og Vidar finner vi den eminente Gøran Grini på tangenter, blåserekka på tre mann, to trommiser, en bassist og en gitarist. Det utvidede bandet, og ikke minst den forsterkede slagverkavdelingen, gir disse rutinerte Elvis-tolkerne muligheter for alle de uttrykkene som gjør denne konserten så fengende og variert. Det kjøres naturligvis på med alle man alle i full rockemundur, men det gis også rom for enkeltmusikere til å vise seg frem i de mer nedstrippa numrene. Det hentes eksempelvis en trompetist frem fra skyggene til en liten solo på en lugn fremførelse av Love me tender. Bassisten plukker frem en kontrabass til en nedpå og strippa versjon av Heartbreak hotel, og det gis god plass til Gøran Grinis brilliante klimpremagi når Paal fremfører Simon and Garfunkels Bridge over Troubled water.
Trommeslagere Alexander Pettersen og Glenn-Vidar Solheim herjer ved hvert sitt trommesett!
Det er ikke så mange som bør synge Elvis. Men Vidar og Paal bør. Det er nesten så de skylder oss det, når de går rundt og bærer på disse stemmene sine. Selvfølgelig skal de brukes til dette! Gitarlegende Vidar Busk er on fire, han drar i vei med den raspete bluesrock-stemmen sin og går ned i knestående under et par av gitarsoloene.
Paal Flaata imponerer som vanlig vokalt, det er et helt vanvittig stemmeregister på den mannen. Når han er nede i dypet på gospel/spiritual-låta Rock my soul/Bosom of Abraham kiler det helt ned i tærne. Sistnevnte låt løfter forøvrig taket på kultursalen. Etter en vanvittig trommeintro hiver Paal og Vidar seg på med budskap om å rocke sjela, men låta glir snart over i Mona (Bo Diddley). Enda mer vanvittig tromming, og låta rundes av med Paals djevelsk dype why don’t you rock my soul igjen.
Vi kommer tilbake i høst, sier Paal Flaata før de rusler av scenen, kommer dere også?
– Ja! roper vi.
Vi klapper det vi makter, det er ikke lett å gi tilstrekkelig tilbakemelding når man kun er tretti stykk, fordelt på en sal som egentlig rommer fire hundre. Men vi reiser oss, og klapper og kauker det vi makter.
Folkens, dette kan dere trygt bestille billetter til når denne gjengen kommer tilbake til høsten. Dette er nemlig kongen verdig.
Kommentarer