Jeg går nesten i søvne mens skoene subber langs asfalten. På vei over lyskrysset på Grønland ser jeg sola som har våkna til liv. Den kaster lange mørke skygger over folketomme gater. Natta har vært et lite helvete.
Hue har kokt suppe på en gammel glemt noiafølelse og da var det umulig å få sove. Jeg er debutant og i dag er det boklansering.
Intervjuene med VG og Dagbladet er unnagjort, nå er det tid for domsavsigelse. Det må nevnes at min første bok handler om mitt eget liv. En reise gjennom dop, kriminalitet og politikk. Den handler rett og slett om å gå på tryne, reise seg, for så falle igjen og igjen.
Boka er så jævlig personlig at jeg brukte fire år på å skjønne hvordan den skulle skrives. Nå er dagen kommet hvor jeg skal stå naken og avkledd for en hel verden. Hvor mine innerste dører er åpnet i håp om at skammen kan bli lettere å bære. Kanskje blir jeg endelig fri…?
Ingen murer er for høye er skrevet fordi jeg mener den utgjør en forskjell. At den kan belyse de mekanismene som avgjør om livet ditt blir bra eller et mareritt. Gi mennesker håp om at det nytter å forandre seg, selv for de mest håpløse. Og sist men ikke minst, hedre de menneskene som har blitt borte, men ikke glemt!
Jeg har en underlig forventningsfull karusell i magen. – Hva kommer de til å skrive? Vil de dømme meg verre enn all verdens rettssaker…?
Det er ikke mangel på bekymringsmeldinger da skyvedørene til Deli de Luca åpner seg. To skritt innafor døra fryser beina seg fast til gulvet. Forsiden på VG treffer meg med en voldsom kraft. – Mitt liv som ”Norges farligste”…!
Faksimile av VGs forside
Trynet mitt er klistra utover forsiden sammen med noen gamle politibilder. Et urgammelt instinkt våkner til liv; – Har jeg rana Norges bank…?
Jeg må virkelig ta meg sammen for ikke å beine ut av sjappa. Tar et par pustedrag før jeg går målbevist mot avisstativet. Ser at Dagbladet også har meg på forsiden, men i et mindre format.
Det er en hyggelig ekspeditør som tar imot avisene for betaling. Da han legger de tilbake på disken lyser forsiden mot oss. Han stopper opp et lite sekund før han utbryter på gebrokkent norsk; – Men ække det dai da…? Hvorfor er du så farlig da…?
Jeg kjenner at kroppen har lyst til å eksplodere i et hysterisk latteranfall. Presset har vært formidabel den siste tiden og så klarer denne kule fyren å ta brodden av det hele.
Jeg smiler unnskyldende og sier det bare er en ny bok, mens bankkortet avslutter handelen.
Tilbake i leiligheten sover fremdeles mamma i stua. Det aldrende ansiktet lyser en fredsomhet ut i rommet. Hun er det tryggeste menneske jeg vet om. Nå skal jeg igjen rippe opp i fortiden, legge min historie naken for en hel verden. Hvordan vil hun takle det…?
Mamma er utvilsomt det menneske som har betalt mest for min destruktive livsførsel, og nå skal hun få enda mer juling. Boka beskriver hendelser fra barndommen som aldri er blitt fortalt. Det vil garantert gjøre henne vondt.
Mamma vet at jeg har skrevet boka og syntes det er bra. Hun håper at noen kan lære av historien, da er den verdt å dele har hun sagt.
Jeg kjenner på den dårlige samvittigheten som har plaga meg i alle år. Mamma som gråtende må hjelpe meg med heroinskuddet, eller politiet som storma leiligheten, eller når sønnen prega avisforsidene som ”Norges farligste mann”, eller…!
Jeg mister nesten pusten da jeg ser hvilken oppmerksomhet boka har fått. Tre sider i VG minner meg om den gangen vi kidnappa en politimann i Horten. Dette kan da aldri ende bra…?
Bekymringene viser seg å være grunnløse. Det er faktisk en uvant bra reportasje til VG å være, sikkert fordi det var en tungvekter som intervjuet meg. Journalist, Tore Ulabrand Johansen, har god erfaring med det kriminalitetsbilde som gjengis i boka. Derfor er det så befriende å lese hans ord; – Det er en bok som kan vise seg å bli en av høstens viktigste.
Det hele er så surrealistisk at en LSD-tripp ikke hadde utgjort noen forskjell. Jeg hadde ikke i min villeste fantasi forestilt meg denne starten på en boklansering, og det før folk har våkna…?
Kjæresten kommer søvnig ut fra soverommet, hun har også hatt sommerfugler i magen. Hun smiler usikkert over forsiden; – Hva var det jeg sa…? Boka di gjør inntrykk, det blir en suksess!
Mamma våkner av den oppspilte praten og ser forsiden som ligger på bordet. Hun setter brillene på nesa med småskjelvende hender og utbryter nervøst; – Det var da voldsomt…!
Hun orker ikke lese avisen, det har hun sluttet med for mange år siden. Jeg er litt glad for det, den avslører tross alt litt om hva hun har i vente. Føler litt feigt at den biten kan vi utsette en stund til.
Vi bestemmer oss raskt for å stikke til leiligheten vår i trygge Halden. På toget sitter en uvitende mann med VG ved nabobordet, da smiler vi alle tre og jeg sovner utslitt i sete på vei hjem.
Tekst: Trond Henriksen
Teksten ble opprinnelig lagt ut på Ugla Bokmagasin.
Kommentarer