Ni måneder etter at Cathrine Trønnes Lie mistet søsteren Elisabeth på Utøya ble hun spurt om hun ville skrive bok om det som skjedde. Først ti år senere er boken et faktum. På mandag kommer den, og på tirsdag bokpratet Cathrine om Søstre. Min historie etter Utøya i Brygga kultursal.
Vinteren 2012 fikk Cathrine en melding fra forfatteren Mariangela Di Fiore, hun lurte på om Cathrine ville fortelle sin Utøya-historie i bokform. Cathrine syntes tanken var spennende. Cathrine og Mariangela begynte å skrive på en bok. De startet med å skrive ned det som skjedde på Utøya.
– Men så bestemte vi oss for å legge den på hylla. Det var litt tidlig å fortelle historien. Det var egentlig Mariangela som skjønte at vi måtte legge boka på hylla en stund. Så gikk jo livet bare videre.
Åtte år senere, i 2020, sendte Mariangela en melding til Cathrine. Skulle de gjenoppta arbeidet med boka?
– Først ble jeg veldig stressa. Jeg visste ikke om jeg hadde lyst til å lage den boka lenger. Men etter en lang samtale på FaceTime ble jeg overbevist. Vi ble enige om hvordan vi kunne legge opp boka, sånn at den ikke bare handla om det som skjedde på Utøya. Plutselig så Mariangela en ny vending på boka, med en mye finere slutt.
Boka forteller om søstrene, som en gang var tre. Om hvordan Cathrine fikk Elisabeth med i AUF – med argumenter om at partiet var opptatt av dyrevern. Elisabeth var jo en dyrevenn. Så kommer vi til sommerleiren på Utøya, og den grusomme dagen. Cathrine forteller om skrekken, om løpinga og skuddene. Skadene. Og om tiden på sykehuset.
Cathrine synes Mariangela har skrevet en fin bok, og at hun har vært lydhør for Cathrines behov inn mot boka.
– En av tingene som har vært veldig viktig for meg, har vært at alle detaljer rundt historien er helt riktige. For eksempel beskrev Mariangela først at da Elisabeth sto i vinduet på cafébygget hadde hun flagrende, lyst hår. Det måtte vi endre. For Elisabeth hadde håret i strikk akkurat da. Sånne små ting ble viktige for meg.
Boka tar oss videre også etter Utøya. Etterpå skal historien om de påfølgende ti årene fortelles.
– Jeg forteller om nedturene, og alle kampene jeg har vært gjennom. Det er en ganske tøff bok å lese. Mamma har lest den, og jeg vet at hun syntes det var tøft. Hun har jo visst at jeg har hatt det tøft, men det er noe med å lese min opplevelse av det.
Venner har spurt Cathrine: blir boka tøff å lese? Da svarer hun: Det kan hende at det blir tøft. Men husk at jeg har det bra i dag.
Cathrine legger ikke skjul på at årene etter Utøya har vært veldig vanskelige. Men det store vendepunktet i Cathrines liv etter Utøya blir også et tema i boka. I 2018 fikk Cathrine endelig den hjelpen hun trengte.
– Den riktige hjelpen fikk jeg på Ethos Academy. Det var der jeg klarte å snu alt sammen. Det reddet livet mitt. Jeg hadde jo levd fremdeles, men jeg hadde ikke hatt noe liv. Jeg bare eksisterte.
Cathrine og mamma Marit utdannet seg til coach sammen på Ethos Academy. For Cathrine tok det lang tid før hjelpen hjalp, nærmere bestemt et halvt år. Halvveis ut i kurset skjønte Cathrine plutselig hva det dreide seg om: at løsningen lå i henne selv.
– En coach har ikke svarene, men vet hvordan hun stiller de riktige spørsmålene. Det er jo du selv som sitter med svarene. En coach er ikke en som går bak deg og dytter, eller drar deg fremover. En coach går ved siden av deg og veileder deg.
Prosessen med boka har vært både fin og krevende, men nå er den endelig her! På mandag slippes den i bokhandlene.
Er du fornøyd med boka?
– Ja. Den har blitt veldig fin.
I sommer skal det arrangeres tiårsmarkering på Utøya. Cathrine har lyst til å gå.
– Men jeg må kjenne på at jeg har det fint den dagen før jeg drar. Selvfølgelig skal det være rom for sorg, over de som har gått bort – og spesielt Elisabeth. Men for min del er det viktig å kjenne på en glede over at jeg overlevde.
Traumene har naturligvis vært tunge å leve med. Men nå har Cathrine kommet langt. Hun lurer ikke lenger på hva dama som går forbi på gata har i lommene, eller om det er så lurt å sette seg i vinduet på en kafe.
Det har gått ti år. For Cathrine har årene gått fort, men samtidig sakte.
– Jeg vet ikke helt. Tiden har gått. Men det føles ikke som om det har gått ti år, samtidig som det faktisk føles enda lenger unna i tid. Det er så mye som har skjedd i de ti åra, og spesielt de to siste åra. Jeg ser ting annerledes.
Cathrine har snudd på tankegangen. Hun sørger fremdeles over Elisabeth, men nå klarer hun også å være glad over å ha hatt søsteren i livet sitt. Og akseptere at hun er borte.
– Det forholdet jeg hadde med Elisabeth, jeg er heldig som hadde det. Og nå har fått det med Victoria. Selv om Victoria er ni år yngre enn meg, så er vi bestevenninner. Det handler nok mye om hvor jeg er i livet akkurat nå. Jeg har det fint.
Hvis du vil kjøpe boka, finner du den både i butikken og på nett. Blant annet her!
Kommentarer