Elefanten i verdensrommet, eller; Hvor var du da demokratiet brakk staven?

Leserinnlegg fra Helge Bergseth Bangsmoen

Tidvis er det lett å fundere over to sosiale fenomener som sammen potensielt gjennomsyrer enhver samfunnsdebatt. På den ene siden finnes utbredelsen av kollektive illusjoner. På den andre siden finnes dannelsen av opinioner. Problemet er at illusjoner må avsløres og at opinioner har lett for å formes.

Når opinioner forledes av illusjoner vil det være snakk om en samfunnsmessig kognitiv knekk. Det er kanskje en smule spekulativt å mene at dette skjer oftere enn vi liker å tro, men så er det nå ikke annet enn en nødvendig forutsetning i møte med illusjonenes vesen.

En kollektiv illusjon må forstås som en villfarelse; en strengt nyttebasert, men likevel ubevisst falsk framstilling som flere har til felles. Når en samfunnsdebatt beror på en kollektiv illusjon er det nettopp en felles forståelse, en opinion, som kan gjøre illusjonen fullendt og la en alternativ sannhet få fotfeste. En usannhet kan vinne fram som sannhet, og det er ikke nødvendigvis slik at de som er uenig i den samtidig er tilhengere av den bakenforliggende og egentlige sannheten.

Det sistnevnte er spesielt uheldig, i hvert fall i et samfunn styrt etter demokratiske prinsipper. Diktaturer har alltid drevet med kollektive illusjoner og er gjerne tuftet på en eller flere, samtidig som selve opinionsdannelsen ikke finner sted utover det illusjonene gir rom for. I et demokrati råder en frihet til å tenke selv og søke sannhet, likevel er det ikke alltid de fakta-baserte avgjørelsene som vinner fram i politikkens verden i dag. Når følelser og holdninger med et illusorisk bakteppe regjerer er det ikke lenger uvesentlig å spørre om hvilken styreform vi har som ideal.

En kollektiv illusjon er selvoppholdende og forsterkes når enkelte av dens opplyste ambassadører kjenner illusjonens natur, men likevel lar det overskygges av egeninteressens rasjonalitet istedenfor en tilkjennegivelse overfor den resterende «naive» hop. Hvis illusjonen får bre om seg i tilstrekkelig grad kan det tenkes at en avsløring likevel ikke vil være nok til å endre på allerede etablerte holdninger, allmenn forståelse og framveksten av konstruert sannhet. Illusjonen har satt seg i opinionsdannelsen på en slik måte at begreper blir virkelighetsflukt, kausaliteter misforstås eller overses og samfunnsutviklingen styres av en selvpåført blindhet.

Følgelig vil politikk ofte kunne handle mer om bevisst og ubevisst villedning av folkemasser og tilfeldig mobilisering på vegne av særinteresser enn velmenende velferdsmaksimering. Ved en slik mangel på både dybde- og breddesyn får illusjonene lettere fritt spillerom. Samfunnsdebatten kan i seg selv føre oss til et springende punkt av eksistensiell karakter; et være eller ikke være for vårt «moderne» demokrati. Filosofiske betraktninger av kollektive illusjoner får raskt metafysiske ambisjoner og mister sin tilhørighet i folks hverdagsliv. Så i skeptisismens ånd, men uten å sette seg til doms over om det faktisk er kollektive illusjoner eller ikke, er det flere saker den siste tiden som fortjener ettertanke.

Det er åpenbart at arbeidsledigheten totalt sett ikke kan øke og synke på samme tid. Spør våre to største politiske partier og dette vil likevel bli stående igjen som en mulighet. Økonomisk politikk er kynismens høyborg, men debatten om redusert formuesskatt er ikke reell. For det første utgjør formuesskatten omtrent 1 prosent av inntektene i statsbudsjettet, for det andre er det mange som taler for redusert formuesskatt som velgjørende for økonomien.

Det finnes ingen godt dokumenterte effekter som direkte har ført til flere arbeidsplasser og dertil økt sysselsetting av en slik reduksjon. Noe mer håndfast må derfor finnes i kapitaleieres evne til reinvestering. Men nei, i verdens største økonomier har kapitalakkumulasjonen jevnt over en forsvinnende liten grad av reinvesteringer å vise til. Etter 2007 har tendensen heller vært økende konsentrasjon av kapitalen, som følge av store fusjoner og kamp om markedsandeler. Ingen økonomisk teori vil fremme innslaget av monopolistiske trekk som viktig for arbeidsplassetableringer og økt sysselsetting, og det er ingen grunn til å tro at norske næringslivsledere har en mer velmenende investeringsiver av opparbeidet kapital enn andre steder i verden.

Dette gjør det fristende å snu hele debatten om velferdsstaten på hodet; det er ikke innvandrere, pensjonskostnader, eldrebølge og sykelønnsordningen som truer, men nettopp norske næringslivslederes evne og vilje til å gjøre reinvesteringer som hemmer produktivitetsnedgang. Det er som om hele begrepet velferdsstat i det stille skal defineres på nytt og Norge i rent selvbedrag ender opp som en konkurransestat i løpet av prosessen. Trygghet i hverdagen viste seg fort å bli dyrt for enslige forsørgende med uføretrygd og det er umulig å forstå vanlige arbeidstakere som tror de ønsker en nedbygging av arbeidsmiljølovens rammer.

Innvandringsdebatten er ikke reell. Den handler ikke om mennesker i nød, men hvor langt det er ønskelig å trekke vår egen opphøyde smålighet. I møte med krig, fattigdom og klimaendringer settes landets støtte til liberale idéer og menneskerettigheter lett til side av politiske partier som selv hevder å være liberale. Der velferdsstaten kunne vært løsningen lar vi nasjonalisme og politisk uvilje styre samfunnsdebatten inn i grumsete vurderinger av verdier og kultur. Vår kultur er alltid i endring, enten vi vil eller ikke. Den «kristne kulturarven» er på sitt beste en fåfengt lek med ord, hvor de som påberoper den en varig fortreffelighet som må beskyttes samtidig stikker hull på egen argumentasjon.

Så hvor står vi? Lar vi illusjonene bli styrende for den praktiske politikken befinner vi oss i en sterkt forkvaklet versjon av demokratiet. Det vil ikke være nok å håpe på at samfunnsdebatten og politikken vil finne tilbake til en mer fakta-basert virkelighet på egen hånd. Vi er hver og en ansvarlig for at det skal skje.

Del artikkelen:

Kommentarer

kommentarer