Dere som kjenner meg vet at jeg er over gjennomsnittlig glad i instrumental gitar-rock, og en av de instrumental-gitaristene jeg digger aller mest er Link Wray.
En annen som digger Link Wray er Eddie Angel. Angel – som til daglig er å finne som en av to (noen ganger tre) gitarister i det Lucha Libre-kledde instrumental-bandet Los Straitjackets – ga i 2006 ut en hyllestplate til Link Wray.
En liten introduksjon til Link Wray er vel på sin plass her: Link Wray er den en-lungede (den andre lunga røyk som følge av tuberkulose pådratt under Korea-krigen) halvt Shawnee-indianer, C&W/hillbilly/rock&roll-gitaristen som i 1958 klarte det kunststykket å få instrumental-låta «Rumble» bannlyst på amerikansk radio!
Myndighetene mente at bare det å høre denne låta ville føre til slagsmål og opptøyer i gatene. Ikke verst for en instrumental-låt hvor ikke ETT ord (om hverken vold eller andre ting for den sakens skyld) blir sunget. Det at låta ble bannlyst førte forøvrig til at plata solgte hele 2 millioner eksemplarer.
Kidsa ville jo høre den, må vite!
OK, tilbake til skiva.
Første låt ut er den beinharde rockabilly-stomperen «The Black Widow». Knallhardt en-strengsriff i E-dur. Gitaren spiller en 12-takter nærmest alene (bass og trommer markerer bare litt pent i bakgrunnen), før resten av bandet kommer inn etter 29 sekunder. Ka-blam!
Indianer-hyllesten «Comanche» er nest ut. 4 sekunders tromme-intro (bam, bam-bam pang, bam, bam bam-pang) før resten av bandet kommer inn. Også her følger vi en I IV V-progresjon i akkordene, før vi får en stopp i refrenget hvor bandet roper «COMANCHE». Et minutt og 37 sekunder senere og låta er over.
Dette er kanskje ikke så teknisk vanskelig dette her, men så tøft, a gitt!
Skiva fortsetter med «Roughshod» som på mange måter fortsetter det sporet som allerede er lagt opp, men så kommer låten «Hungry»
«Hungry» er nærmest som en ballade å regne; clean-gitar som spiller et relativt enkelt melodiriff med en en arrpeggio-gitar under. Trommeslageren spiller pene kantslag på skarptromma, og man får en følelse av at dette næremest er en soulballade.
Nok soul, nok pene gitarer; neste låt ut er «Batman», som her er så tøff som bare «Batman» kan være. Det er ikke noe spesielt med denne versjonen, uten det at den låter HELT overlegent.
Andre låter som bør nevnes (egentlig bør man jo nevne alle, men man bør kanskje begrense seg litt) er «Rumble Mambo» (med sin mambo/cha-cha-cha-rytme og sax-solo) «Ace Of Spades» (med den slemmeste fuzz-gitaren på denne siden av… eh, Link Wray) og «The Outlaw».
«The Outlaw» (som kanskje er den låten jeg liker best) er en ganske rolig cowboy-låt med kun en akustisk og en elektrisk gitar.
Kassegitaren ligger i bunn med en galopperende rytme, mens el-gitaren (her med et lite anstrøk av reverb og et kort ekko) ligger øverst og spiller en enkel men allikevel stemningsfull melodi.
Hør bare fra 1.46 og ut; man kan nærmest se for seg at «outlaw»`en rir inn i byen for å bli møtt av en ikke spesielt imøtekommende sheriff.
Til tross for at dette er en hyllestplate har det sneket med seg en original Eddie Angel-låt.
«Lynxtail» (første gang utgitt av Los Straitjackets, Angel sitt andre band), låter så Link Wray som bare Wray – og Eddie Angel – klarer!
Plata ble spilt inn på under fire dager (se, man trenger ikke ukevis for å lage plater) i studioet The Pow Wow Fun Room i LA, og musikantene på skiva er:
Eddie Angel på gitar, Pete Curry på trommer, bass og piano, og Deke Dickerson på saksofon.
Arkiver under: wild rock & roll guitar!
Nils Tempo
Kommentarer