Dr. Feelgood – Down By The Jetty

Dr. Feelgood -Down By The Jetty (UA Records 1975)

På midten av 70-tallet dukket det opp en retning innenfor rocken – på mange måter forløperen til pønken – som i ettertid har fått betegnelsen pub-rock.

Grunnet til at retningen fikk akkurat den betegnelsen er enkelt å greit fordi dette ble spilt av vanlige arbeiderklassefolk, for vanlige arbeiderklassefolk. Gjerne på pub`er og lignende serveringssteder. Kall det gjerne en motreaksjon på datidens dyre og overdådige progrock-produksjoner og flashy glam-band. En av de fremste eksponentene for denne bevegelsen var Dr. Feelgood som debuterte med «Down By The Jetty» i 1975.

Det er bare få år siden jeg oppdaget dette bandet (spør meg ikke hvorfor), men jeg har vel knapt snakket om annet siden, og da spesielt Wilko Johnson, gitaristen og bandets primære låtskriver.

Mer om han senere.

«Down By The Jetty» kom altså i januar 1975 og er (i hvertfall hvis dere spør meg) en av de aller tøffeste debutplatene noensinne.

«She Does It Right» åpner side én, og sjelden har vi vel hørt tøffere åpningslåt på en skive. 2 kjappe slag på skarptromma, deretter Wilkos umiskjennelige gitarriff, gitarsound og spillestil.

Greia med Wilko var at han var stor fan av Mick Green (gitaristen i Johnny Kid and the Pirates) og gjorde alt han kunne for å låte som han. Det klarte han (selvfølgelig?) ikke, men det han imidlertid oppnådde var å utvikle sin helt egne stil.

Høyrehånda slår kun nedoverslag ( han har endret teknikk litt etter hvert, så i dag alternerer han høyrehåndslaga annenhver gang ned/opp, ned/opp, ned/opp), mens venstrehånda slippes opp fra gripebrettet mellom slaga, og dermed skaper et nærmest perkussivt sound, samtidig som om det høres ut som to gitarer.

Vanskelig å forklare, enda vanskeligere å gjøre. Wilko er forøvrig venstrehendt (men spiller på en «vanlig» høyrehendt gitar), bruker ikke effektpedaler av noe slag; (rød kabel, alltid rød) rett i ampen,  og bruker heller ikke plekter. Han malte plekterbrettet på gitaren sin rødt, slik at «the men wont see the blood» !

Fantastisk fyr!

«Well if there’s something that I like
It’s the way that woman walks
And if there’s something I like better
It’s the way she baby talks

She does it right
She does it right»

Låten er bygd over den klassiske I IV V-progresjonen (slik vi er vant med med fra de aller fleste blues-låter), men det er ikke mye blues over dette, snarere britisk punk-rock to år før sjangeren i det hele tatt fantes.

Neste låt er en cover av John Lee Hookers «Boom Boom». Wilko på vokal på denne. Noen stor vokalist er han nok ikke, men han har allikevel en kul slepenhet og britisk arroganse som kler budskapet godt:

«Boom,-boom, boom-boom

Gonnna shoot you right down

Right of your feet

Take you home with me

Put you in my house

Boom-boom, boom-boom»

Tredjelåta «The More I Give» er litt kjedelig (så den gidder jeg ikke skrive noe om), men så får vi besøk av selveste «Roxette».

«Roxette» (som ikke må sammenlignes med det svenske bandet med samme navn, selv om det ikke er noen tvil om hvor de fikk navnet sitt fra) er på mange måter den litt slemme lillebroren til «She Does It Right». Låta følger samme akkordprogresjon (og går i samme toneart), men går hakket saktere og føles dermed litt slemmere.

En sjalu vokalist i Lee Brilleaux mener at

«You was telling everyone, about the new guy you found»,

før han river av en gnistrende munnspillsolo og avslutter låta med

«I`m gonna get some concrete mix

and fill your backdoor up with bricks

And you better be there waiting

When I get my business fixed»

Skumle saker, ass!

To litt mer anonyme låter følger i henholdsvis «One Weekend» og «That Ain`t No Way To Behave» (de fleste låter vil muligens fremstå som anonyme når man nettopp har hørt «Roxette»), før side en avsluttes med «I don`t mind».

«I don`t mind» er på mange måter den tøffeste Bo Diddley-låta (ja, jeg vet jeg hører Bo i alt) Bo aldri skrev. Trommeslageren ligger å jobber stort sett på tammene, mens Wilko spiller en hybrid av sitt eget og Bo sitt signatur-riff. Det skal også nevnes at Diddley ikke var spesielt imponert av Wilko, og skal ha uttalt noe slikt som «alt han gjør har han stjålet av meg».

Side 2 er kanskje ikke like sprek som side 1 (blant annet så avsluttes den med en ganske døll live-medley av «Bonie Maronie» og «Tequila») men samtidig finner vi «Keep It Out Of Sight» og «All Trough The City» her.

Førstnevnte skiller seg litt ut da den hverken har gitar- eller munnspillsolo (bare ett lite trommebrekk), og går i H-moll, mens «All Through The City» er mer frempå og rastløs på en måte bare Dr. Feelgood klarer.

«Got some money in my pocket, looking for a place to go

I`ve been searching all through the city

See you in the morning, down by the Jetty»

Nå i ettertid er det nok Wilko og Lee Brilleaux som huskes best fra dette bandet, men vi må heller ikke glemme John B. Sparks og The Big Figure på henholdsvis bass og trommer.

De gjorde kanskje ikke så mye ut av seg, men leverte samtidig ett fjellstøtt komp ikke ulikt det de lokale heltene Chris Nielsen (RIP) og Lars Ivar Borg gjorde i ett utall Halden-band 15 år senere.

Det ble bare 4 skiver med denne besetningen av Dr. Feelgood. Wilko fikk sparken etter en tullete og unødvendig krangel i 1977), Sparko og The Big Figure ga seg begge i løpet av 80-åra, og Lee Brilleaux døde av kreft i 1994 og Wilko gikk dessverre bort 21 november i år.

Hvil i fred Wilko, du var den tøffeste!

Arkiver under: pub-rock.


 

 

 

 

Kommentarer

kommentarer