Fredag kveld fikk publikum kjenne på hele følelsesregisteret når Juleselskapet smalt til med en aldeles fortreffelig musikalversjon av Dickens En Julefortelling i Fredrikshalds teater.
De driver og fornyer seg litt om dagen i Juleselskapet. I fjor satte de opp Oliver, Juleselskapets aller første musikal. I år ble det en Juleselskapet-klassiker, men i splitter ny musikaldrakt. Fornyelsen kler dem. Musikalen En Julefortelling på Fredrikshalds teater funker så det griner. Dette bør dere gå og se.
Det er mye følelser i det her. Er du av den lettrørte typen bør du for all del ikke gå og se denne forestillingen uten kleenexen parat, for hvis det eneste du har i veska for eksempel er ullvanter så blir det innmari grisete. Take my word for it.
Vel. De fleste av dere kjenner historien. Ebenezer Scrooge (Ketil Ravneng) er en grinebiter av en gjerrigknark som trenger et seriøst spark bak. Og det får han. Den første som gir Scrooge et solid støvelavtrykk bak er spøkelset etter hans forhenværende partner, Jacob Marley. Marley kommer som en fillebehengt Hades opp fra ei luke i scenegulvet. Det er ikke for de minste ungene det her. Og nå er vi i gang. Etter spøkelset følger åndene etter, som hver og en skal gi Scrooge en mental ørefik. Første ånd ut er Fortidens Juleånd, som skal minne Scrooge om hvem han en gang var.
Siden kommer den mer festlige Nåtidens juleånd. Regissør Geir Andersen trår til og stabler seg opp på krykker for denne rollen. Nåtidens Juleånd viser Scrooge at jula egentlig er en ganske ålreit årstid, og ikke bare et pengesluk, en pest og en plage.
Den neste ånden ut er enda skumlere enn Thore Pettersen med kjettinger. Fremtidens Juleånd er tausere enn graven og hardt beslekta med Gamle-Erik sjøl.
Ketil Ravneng er en gjennomført og overbevisende Scrooge. Jeg tror på ham, og jeg tror på forvandlingen han går gjennom. Den første, iskalde Scrooge blir snart en så smått tvilende fyr. En litt gladere fyr. Er jula kanskje ikke så verst allikevel? Vi får også en liten kikk i kulissene til den skruppelløse Scrooge, det er kanskje en grunn til at han er som han er? Han har noen sår på sjela si.
Ketil og de andre voksne på scenen overbeviser. Frank Skovrand er en ydmyk, varm og treffsikker Bob Cratchit, Marcus Hannestad er en suberb Dickens, og de funker alle sammen. Men de store gåsehudøyeblikkene er det allikevel barna som står for. Simon Pettersen, Jonathan M. Andersen, Eilev Elnes Hovengen og Lineve M.L Skjelin. Lineve! Den sjel i salen som ikke ble berørt av hennes sang er nok dessverre laget av sten. Sidemannen min (du vet hvem du er) gråt så det rant.
Effektiv scenografi og flotte kostymer
Scenografien er deilig dickensk og stemningsskapende, med kjerrer, kurver, tidsriktige kulissevegger og ikke minst særs flotte og forseggjorte kostymer. Merethe Brække har gjort det igjen. En velfundert og vakker lyssetting kommer inn som prikken over I-en, og skaper flotte bilder på scenen. Bare ser her:
Men det går jo ikke an å sitte og ramse opp absolutt alt som er bra med denne musikalen, da kommer dere til å sitte her og lese til langt ut i neste uke. Jeg trur vi må nøye oss med å si at det var helt rått, og at dere bare er nødt til å gå og se sjøl.
Sjekk her når forestillingene går denne og neste uke.
Nøkkelroller i En Julefortelling:
Regissør: Geir Andersen
Regiassistent: Ketil Ravneng
Koreografer: Sara Stang Møller og Sverre Magnus Heidenberg
Produsent: Catharina Heide Amundsen
Kostymer: Merethe Brække
Scenografi og rekvisitter: Runar Drønen, Nina Ebeltoft Nordbø, Trude Landsverk og Claes Bjerkman
Sminke: Mariette Mellegård
Lyssdesign: Joakim Johansen
Lyd: Espen Jamne Van Groningen
Lydassistent: Christoffer M. Andersen
Suffli: Birgit Elnes
Sanginstruksjon: Gro Janet Haug Mo, Bjørn Ingvaldsen og Liv Renate Elnes Hovengen
Scenearbeidansvarlig: Marius Saxer Ebeltoft
Prosjektleder og koreograf: Veronica Mittet
Musikere:
Kapellmester og tangenter: Bjørn Ingvaldsen
Bass: Rodrigo Villagra
Trommer: Svein Tore Pedersen
Tangenter: Espen Waleur
Kommentarer