Dengang jeg var en liten pjokk, så var Knardal gård et vanlig gårdsbruk – med alt det førte med seg av dyrehold og dyrking av korn, poteter og grønnsaker. Min kjære Pappa, han overlot i prinsipp driften av gården til en kyndig forpakter.
Pappa forsøkte seg med å drive herlighetene under krigen, men det ble ingen umiddelbar suksess. Derimot sa han og presten Kielland ja til å stelle 500 hvite italienere etpar årtier senere. Hønene fikk varm mat med hønsemel på hver morgen. Og Kiellands avdeling ble rimeligvis kalt Sakrestiet av min lystige Pappa.
Bestemamma, født 1856, har en svært sentral skikkelse i min oppvekst. Hun hadde alderen og tålmodigheten intakt, da jeg gikk i kortbukser og spurte om alt.
Sammen satt vi nede ved gåsehuset og betraktet de vakre dyrene. Jeg spurte og hun svarte.
Jeg var svært skeptisk til den digre kalkunhanen, som var ilter som bare fy – hver gang jeg var i nærheten. Det voldsomme dyret hadde for lengst passert 10 kilo. Det var i slike øyeblikk Bestemamma tok min lille hånd i sin. Sammen vandret vi gjennom lønnealleen og forbi fjøset, opp til der hvor byggmester Bråthen satte opp sine tufter.
– Her kan du sitte – på denne stubben, men vær musestille. Kanskje hører du gjøken. Da kan du ønske deg tre ting, sa Bestemamma og la høyre pekefinger over sin egen gamle munn. Ikke en lyd hørtes.
Det gikk noen lange minutter. Plutselig så kom det etterlengtede koko fra trekronen et sted der oppe.
Jeg fortet meg å ønske. Det ble en kattunge til, god mat til middag og en klem av Bestemamma.
– Hva ønsket du deg, ville Bestemamma vite. Da jeg fortalte det, så lo hun og skjønte tilfreds hva den lille poden var opptatt av.
Da vi vel var tilbake i Bestemammas lille hus, spurte jeg å få se på hennes små kabalkort. De var akkurat som andre kort, helt vanlige – bare mye mindre. Bestemamma la hver kveld sin kabal i lyset fra den vakre messinglampen. Den store opplevelsen kom om jeg også fikk se på hennes gnavbrikker. Hun hentet frem den lille grøne og gule tøyposen og helte brikkene utover sitt spillebord. Der var de forseggjorte brikkene med bilde av de forskjellige spill-aktørene på brikkenes underside. Jeg har aldri sett noe så fint som akkurat disse brikkene. Jeg hadde en gnav-kortstokk selv, men dette spillet var mye, mye finere.
Min elskede Bestemamma lukket øynene på St Josephs hospital 30. desember 1957.
Hun holdt selv tale på sin 100-årsdag, fortsatt klar og lysten på livet.
En hel slekt elsket henne, oppvokst i Tollboden – og med et liv sentrert om Prestebakke og Knardal.
Kommentarer