Det er lov å ønske seg gode tider. Det sa frøken Skjerpetta, der hun svevde rundt pipa. Det nye året, det som skulle bli så blankpusset og fint, det hadde gitt henne mager kost. Hun og resten av slekten på Os, de hadde sittet i det store Bøketreet i Lektor Adlers gate. Jeg skriver Bøketreet med stor B – i pur henrykkelse over dets mektige eksistens. Det er en sorts allmuetre – der alle kan og bør ha som sin naturlige tumleplass, utkikspost eller rett og slett hvile. Etter mange matløse vingeslag, så kan man trenge til et sted å slå seg ned.
Ryktene har spredt seg. Os-kokken, denne vennligsinnede mann, han har gått på en smell. Ja, bokstavelig talt. Mens andre pyntet sine juletrær, gned han sin bakdel med en utlånt salve, innen han fikk en gjenglemt time hos fastlegen. Han hadde vært litt klønete, og føret var litt vel barskt for gutten fra et land en bussreise mot øst herifra. Nei, ikke slik å påstå at dette elskelige og vel polerte vesen ikke føler seg hjemme i Halden. Nei, i mange år har hans struttende gardenia og hans følelse for dyr av alle sorter fortalt omverdenen at han har en uomtvistelig omtanke for de skapninger som hører Os til.
– Nei. Ikke brudd. Ro deg og så smertestillende, fastslo fastlegen, som i all slags vær og vind hadde stått Os-kokken bi. Om hun også deler hans kjærlighet for Skjærpetta, har jeg så langt ikke spurt om. I mellomtiden har denne stakkels mannen dyttet i seg paralgin, extra forte pluss, Så viser det at både han og de sort-hvite skjærene i Bøketreet har hatt otte for det enorme snefallet.
Tenke dere det, altså: Denne skjæregjeng og herr Os-kokk, de har et fellesskap i solsikkefrøene.
Skjærene ser ingen velvillig gubbe, ettersom han pleier livets bakside. Og på den annen side, så kan jo han heller ikke kaste etpar never frø ut i det hvite element. Så fortvilet, det hele. Kokken banker forsiktig fra sin kjøkkenrute, for å fortelle gjengen i Bøketreet – at kommer tid kommer råd. Og Skjærpetta nynner et vakkert dikt til kokken som går på: » Holde deg frisk og rask. Vi magres lett. Tjo hei på deg.»
Dagen etter, da alle ser at sneen begyner å smelte, så samler skjærene seg til et oppmuntrende kor fra flere enn 15 skjærestruper: «Kjære kokken, se det regner, se det regner, se det regner». Synges lett etter Rigoletto – også om du ikke har stemme som Luciano Pavarotti. Uansett kan litt av hvert spire av god musikk. Kanskje blir kokken i gangbar stand. Og muligens blir skjæremor og skjærtefar igjen mette av dette guddommelige frø.
Kommentarer