Pärs Polare og Westby Bluesband. På én og samme kveld. Kan det bli stort bedre? Legg til varm augustsol i nakken, grønt gress under føttene og en bråta glade festivalgjengere i idylliske omgivelser, så har man den ultimate sommerkvelden.
Noen ganger stemmer bare alt. Været. Stemningen. Musikken. Folka. Lørdag var en sånn kveld. Når jeg ankommer festivalområdet utenfor festningskroa henger augustsola lavt over Huth, og på gresset foran kroa sitter folk i grupper og skravler og venter på kveldens første band. Magne Rekstad står i porten og ønsker folk velkommen og sjekker billetter, alle får en dæsj håndsprit på henda før de får gå videre inn på festivalområdet.
Snart dukker Pärs Polare opp. Markus Linge, Glenn Vidar Solheim, Espen Holtan og Arne Nygaard klatrer opp på scenen. Til slutt kommer Frank Skovrand ruslende over gresset, barbeint som vanlig, og hopper opp på scenen. Det blir Vreeeswijk-fest. Jeg har hørt Pärs Polare spille før, men dette går aldri ut på dato. Mye fordi jeg mener Pärs Polare gjør Vreeswijk like bra som – i mange tilfeller bedre enn -Vreeswijk gjorde sjøl. Og det kommer fra en som har vokst opp med Vreeswijks musikk, og i utgangspunktet er særs skeptisk til alle som prøver seg på å tolke låtene hans. Men gutta i Pärs har fanga Cornelis’ ånd, og tilsatt låtene noen ekstra ingredienser som de plutselig synes fattigere uten. Dette er Vreeswikj kondensert, bearbeida med kyndige hender. Forfinet og tilrufset på samme tid. Fantastisk.
Enda Pärs Polare har holdt det gående med sine Vreeswijk-tolkninger i over ti år er det ikke tegn til tretthet og rutine på scenen. Dyktige musikere selvfølgelig, utrolig dyktige. Men spillegleden! Samspillet! Känslan!
Gøy er det også at Pärs Polare ikke bare hiver seg over den delen av Cornelis’ låtkatalog som er mest kjent, men også tar frem noen skatter som ikke er av de mest spilte på radio. Og når de allikevel tar for seg den mest overspilte radio-Vreeswijken i katalogen, så blir det ikke forslitt, det blir fint. Finere enn fint. Og litt allsangete. Dere vet, vi snakker om den der som alle kan synge med på refrenget men aldri blir enige om det skal være Leieleleilei eller Laialalai.
Sola har forsvunnet ned bak åskammen når Westby går på, og augustmørket er ikke langt unna. Det er lenge siden jeg har hørt Westby spille nå, sist i et overfylt rom på Frivilligsentralen en mørk kulturnatt for noen år siden, med folk stabla langs vegger og i døråpninger. Før korona altså. Og nettopp på grunn av korona har ikke gutta spilt sammen på evigheter, mye fordi både frontfigur Geir-Arne Westby og trommis Jonathan Bryntesson holder hus på feil side av svenskegrensa.
Bassist Espen Holtan har bare såvidt rukket å parkere Pärs-kontrabassen før han skal opp på scenen igjen og ta elbassen fatt med Westby. Holtan hevder at det muligens er noe koronarusk i maskineriet når rytmen skjærer seg i en av de første låtene, men denne koronaen må i så fall være av kortvarig art, for vi hører ikke noe mer til den siden. Fytti katta som det svinger. Og så innmari tight! Rockføttene går over hele sletta, bordene rister og folk blir tatt av bluesen, det går så det ryker fra scenen. Etter hva ryktene sier har Geir-Arne sittet inne i koronatid og perfeksjonert gitarsoloene sine, og det er vi på stevnesletta som får nyte resultatet. Geir er i sannhet en gitarist av rang, det er bare å lene seg tilbake i stolen og supe det inn.
Westby har for anledningen forsterka slagverkavdelinga si med tidligere Westbytrommis Glenn Vidar Solheim, som er med på perk denne kvelden. Det løfter det allerede rykende heite lydbildet ennå et hakk, det går så cymbalene fyker over scenegulvet. Bak troner Jonathan Bryntesson ved trommesettet, som en slags trommegud ved sitt alter, flankert av mesterlige Holtan ytterst til venstre.
Konserten går alt for fort, og mørket faller på. Før vi vet ordet av det forsøker Westby å runde av med en forrykende variant av Depeche Modes «Personal Jesus», raskt gjenkjennbar ved sitt velkjente gitarriff og karakteristiske beat. Det er klart, Westby blueser låta litt ekstra til for sitt bruk, og også her briljerer Geir med en avsindig solo før vi er tilbake i velkjent takt og med et skrikende reach out and touch faith! Men publikum har ikke fått nok, vi vil ha mer, og det får vi. Avslutningslåta lokker endatil publikummerne ut på «dansegulvet». Den noe ujevne gressbakken foran scenen blir åsted for noen hasardiøse og halsbrekkende dansemoves av en liten gruppe die hards som har undertrykt rockefoten i en drøy time nå. Et kult punktum for en forrykende konsert.
For en fantastisk sommerkveld. Kanskje den beste av dem alle.
Kommentarer