Denne skrivekar har også vært lille. Merkelig nok. På Knardal gård var det plenty av firbente pelsdyr, som absolutt ikke var ønsket. Jeg tenker da på de i seg selv ganske så vakre rotter og mus, som beveget seg rask hist og her – mellom melsekker og kokt grisemat. De elsker å være der det var andre dyr. Og på Knardal hadde vi mange sorter dyr. Deres etterladenskaper ville rottene gjerne ta del i.
Og inn hver høst kom så de små møssene – inn på loft og kotter – til Fruas fortvilelse.
Da dukket det opp en forretningsidé i mitt unge og geskjeftige hode: – Mamma, skal jeg fange mus og rotter for deg, sa jeg. Og svaret var ikke uventet av positiv karakter: – Du får fem øre per rotte du viser meg – og to øre per mus.
Slik holdt jeg på lenge, inntil jeg merket at fiskepuddingen jeg kjøpte hos landhandler Ystehede hadde gått dugelig opp i pris. Stakkers mine villpuser. Hva skulle de spise nå?
Jo, tro om Frua kjenner igjen de skrottene jeg måtte levere?
Neppe. sa mitt hode! Og dermed hadde jeg utviklet min lille barnslige idé et hakk videre, Visst skulle det bli mer fiskepudding! Jeg kom stadig med nye pelsdyr til Frua, men de var alle gjengangere.
Inntil Frua ante at hun at noe uoversiktelig var i gjære. Hun hadde sett ugler i mosen!
Som lyn fra klar himmel kontret Frua: – Fortsett å fange mus og rotter, du! Men heretter skal alle kappes hale av. Du viser fangsten til presten Kielland (altmuligmann på gården), så besørger han at du ikke får mer enn du skal, din luring!
Og snipp snapp snute, så var det eventyret ute!
Vil du lese flere av Sverre Stangs skriverier?
Kommentarer