De utgjør en forskjell for barna i Klimovichi

Foreningen Hjerte for Hviterussland med haldenserne Marian Lorentzen Dahl og Marianne Hammerstad i spissen tilbragte påsken i den vesle byen Klimovitchi.
26. april er det 31 år siden ulykken i Tsjernobyl og sporene etter den er fortsatt sterke i byen som Marian og Marianne har vært i. I etterkant av turen har de fordøyet inntrykkene og erfaringene, og deler dem gjerne med flere.

Tankene spinner…..
Vi sitter nå i bilen som kjører oss fra Klimovichi til flyplassen ved hovedstaden Minsk. Nesa peker hjemover. Vi har sagt farvel til våre gode venner i Tsjernobyls bakgård. Underveis krysser vi en elv og vi spør sjåføren om dette er Dnepr? Han bekrefter dette. Vi ser mange solparasoller på en liten strand langs elvebredden og spør om folk pleier å bade der. Han sier han ikke vet, men kanskje. Det han nok ikke vet, men som vi vet, er at denne elven er verdens mest radioaktive elv på grunn av kjernekraftulykken i Tsjernobyl april 1986. Det blir stille i bilen…..Tid for ettertanke.

Vi kjenner det nå, at vi er veldig slitne etter alle de inntrykkene som reisene våre til Hviterussland alltid gir oss. Inntrykk både på godt og vondt. Minnene strømmer på allerede. Det er faktisk nå, når man får det litt på avstand, det begynner å synke inn hva vi har opplevd og ikke minst hørt disse hektiske påskedagene. Det blir fantastisk godt å komme hjem til trygge, fine og frie Norge. Og det er det som også gjør litt «vondt». Vi har bare vært på besøk i elendigheten en liten uke og kan reise hjem når vi vil, mens våre venner må bli igjen der når vi tar farvel. Det føles litt urettferdig. Marianne og Marian har vunnet gullbilletten i livet og ble født i Norge. De kan nå reise hjem igjen!
Folk hjemme, oss selv inkludert, tar så mye for gitt. Man burde sette mer pris på ting, være litt hyggeligere mot andre, bidra litt mer til veldedighet. Dette er tanker som surrer rundt i hodene våre på hjemreisen.
Vi reiser tilbake og treffer våre venner i Klimovichi til neste år, og for oss vil året gå nokså fort. Men vil det gjøre det for dem vi nettopp forlot? Hvordan vil det kommende året bli for dem? Hvilke historier vil vi bli fortalt til neste år? Det var absolutt INGEN av dem vi møtte som trodde på en bedre fremtid. Ingen! DET er forferdelig trist. Landet viser, utad, fremgang og fin fasade. Fasade! Hvilken rolle spiller vel en dyr og fin fasade når folket bak lider? Vi har kjent på hele følelsesregistret under reisen vår, håpløshet, sinne, sorg, fortvilelse, maktløshet, bekymring, men vi har heldigvis også fått fylt på med glede og takknemlighet. Det nytter å hjelpe! Vi ser at jobben vi legger ned i Norge for å samle inn penger osv. er verdt å gjøre, så absolutt!! Selv om det stadig blir verre og verre for de fattige i Hviterussland, er det likevel mye vi klarer å gjøre for at barn i Klimovichi skal få en litt bedre hverdag. Vi må fokusere på det vi kan gjøre noe med! Tar man ALT det vonde innover seg blir det ikke til å holde ut. «Dere er lyset i vår ellers mørke verden» sa en tobarnsmor som har det vanskelig. Hun klemte oss hardt inntil seg da hun tok farvel med oss i år. Slikt gjør noe med en….. Vi må jo bare komme tilbake neste år da! Det nytter å hjelpe! Vi kan ikke hjelpe alle, men vi kan utgjøre en forskjell for mange!

 

Private hjem. På bilde to ser man bøtta som henger i treet, de tapper sevje i disse tider. Vi drikker mye sevje når vi er i Klimovichi. Så ser man både brønnen og ei vannpumpe utenfor i gata.
Private hjem.

Nye lover og stadige dårligere tider preger hverdagen.
Det er alltid mange nye regler å forholde seg til i dette landet, det være seg for oss besøkende eller for innbyggerne selv. Det er ikke lett å holde seg oppdatert til enhver tid. Noe av det første nye som møtte oss i år var på politistasjonen ved innregistrering i byen. Vi måtte skrive under på at vi kjente til alle landets lover og regler og at vi skulle følge dem. Vi hadde ikke noe annet valg enn å skrive under. Det er også kommet mange nye lover og regler for innbyggerne i landet, og mange av dem er helt utrolige. For oss som bor i trygge Norge er det vanskelig å forstå at menneskene her går med på alle regler som blir tredd  ned over hodene på dem, men de tør ikke annet.
Det blir stadig vanskeligere tider i Klimovichi. Prisene på mat og dagligvarer stiger fortsatt, men det gjør ikke lønningene. Det er mange som faktisk ikke tjener mer enn 680 -2200 kroner i måneden. Det er ikke mye å leve for. Barnehageplass koster ca.220 kroner i måneden pr. barn, og i tillegg må foreldrene da også betale barnehagen litt for div. vaskemidler. Skolemat koster ca. 130 kroner pr. barn i måneden fra 4. klasse dersom familien har færre enn tre barn. Noen må også betale mat for barna som blir lengre på skolen, fordi foresatte er på jobb. Vinterstøvletter koster kanskje 600-850 kr og ei vinterjakke ca. 1200 kr. Mange kan ikke spise seg mette hver dag. Vi betalte nesten 500 kr for en handlevogn med mat og dagligvarer, og den var langt fra full.

 

Marian og Marianne i det store, flotte supermarkedet og handler mat påskemat og dagligvarer til de fattige familiene vi følger opp.
Marian og Marianne i det store, flotte supermarkedet og handler mat påskemat og dagligvarer til de fattige familiene vi følger opp.

Besøk i barnehagene våre.
Tre barnehager her i Halden, Stangeløkka, Karrestad og Brekkerød har i mange år hjulpet oss med å samle inn penger til hver sin «vennskapsbarnehage» i Klimovichi. De gjør en formidabel innsats og har gjennom årene bidratt stort til de flotte resultatene vi i Hjerte for Hviterussland ser i disse barnehagene nå. Vi snakker om alt fra kjøp av leker, vaskemaskiner, symaskin, kjøkkenutstyr, renovering av råtne gulv og vinduer, renovering av bad og toaletter, innlagt varmtvann i barnehagene, kjøp av forbruksmateriell i form av tegneark, oppvaskmiddel og vaskepulver m.m. Listen er lang. Takknemligheten er stor, det vises når vi kommer på besøk. Da blir vi vartet opp med både dans og sang fra barna samt god mat og drikke.

I år kjøpte vi vaskemaskin, strykejern og to støvsugere til barnehagen vi startet å hjelpe i fjor, samt at vi betaler for en omfattende renovering av et eldgammelt toalettrom. Dette arbeidet starter om ikke så lenge. Til en annen barnehage kjøpte vi strykejern, to varmtvannsberedere og rør for montering, som skal gi varmtvann i 4 avdelinger. Her blir det også kostnader for monteringen og ytterligere kostnader for flere rør som må byttes ut i barnehagen da de nåværende ikke fungerer i det hele tatt. I den tredje barnehagen blir ei gammel, sliten og særdeles trekkfull dør skiftet ut. Den gikk ikke skikkelig igjen og det er gjort flere forsøk på å reparere den i årenes løp. Den har ikke nådd opp på prioriteringslista, men etter 14 år med hjelp her, synes vi det er døras tur til å skiftes ut. Nå skal de slippe å få bot for den. Barnehagene får nemlig stadig bot av kommuneinspektørene som reiser rundt og sjekker om barnehagene «holder standarden», hvilket nok ingen gjør. Det blir også kjøpt inn div. vaskemidler. Dette vil komme familiene til barna til gode. Familiene må nemlig betale ekstra for vaskepulver, oppvaskmiddel o.l. barnehagen må kjøpe inn og bruke. Barnehagene har ikke penger til å kjøpe dette selv. Foreldrene må også sende med barna sine toalettpapir, såpe, håndkle og sengetøy. Så det blir godt for foreldrene å slippe å betale for vaskemidler for en stund. De fleste sliter økonomisk fra før.

Skjermbilde 2017-04-26 kl. 10.18.19
Bildet viser toalettrommet i Lekestua som skal renoveres. Her skal alt vekk, her fungerer ikke nedspylingen. De ansatte må helle bøtter med vann i. Det lukter forferdelig her. Her blir det nye toaletter på bakkenivå, flisbelagt golv og litt opp på vegg. Arbeidet forventes å gjøres under sommerferien da barna er hjemme.

«Spesialskolen» for barn med funksjonshemninger
Det er alltid koselig å komme til «spesialskolen». Dette er et skoletilbud i en avdeling for barn med ulike funksjonshemninger på en barne- og ungdomsskole. De fleste er relativt godt fungerende. De som har større funksjonshemninger, som f.eks multihandikappede, reiser lærerinnene hjem til, ja, lærerinner, for det er ingen menn som jobber i denne avdelingen eller i barnehager… Vi har bidratt med hjelp her i flere år. Nå fikk vi se de fine blomsterbedene de har laget utenfor stakittgjerdet som er rundt lekeplassen som også er laget med penger fra oss. De hadde kun en sandkasse…..uten sand da vi var der første gangen. Da satt de rundt på kanten og gjorde ingenting. Ingen leker. Nå har de masse!
Vi tror og føler at barna har det ganske godt her på denne skolen. De smiler og ler og det deles ut gode klemmer! Barna vi ser her, bor hjemme med familien sin. Det er langt fra en selvfølge i dette landet, dessverre. Svært mange funksjonshemmede blir sendt bort på stusselige institusjoner og glemt. Det ble nettopp avdekket en skandale i media nå nylig som nådde ut i den vide verden. Bildene og artikkelen om barnehjem i hovedstaden Minsk, hvor nær hundre barn og unge funksjonshemmede ble funnet nær sultedøden, vekker oppsikt. I artikkelen står det at de ble behandlet som planter! Heldigvis har myndighetene agert og forhåpentligvis vil forholdene bedre seg betraktelig. Men, det skal enormt mye til for at funksjonshemmede i Hviterussland skal satses på og få sin rettmessige plass i samfunnet. De henger langt tilbake i tid når det kommer til kunnskap og holdninger. Vi i Hjerte for Hviterussland ønsker å vise folk i Klimovichi at vi mener barna på «spesialskolen» er viktige, derfor prioriterer vi å besøke dem, og vi prioriterer å hjelpe dem. I år ønsket vi å overvære en «undervisningstime» for å se hvordan de jobbet med barna. Det blir alltid jubel og ekte glede når vi deler ut det vi har kjøpt med til dem, et eple til hver, en banan, en pakke Oreo kjeks, en sjokolade, en juickartong til hver m.m. «Skal jeg få alt dette?» Herlige barn!
Et nytt og hyggelig prosjekt vi sa ja til å være med på å støtte økonomisk, var å lage et sansestimulerende rom. Barna som går her vil ha stor glede og nytte av dette rommet. Vi føler de ansatte bryr seg om barna, og denne gangen uttrykte styreren stor bekymring og fortvilelse over en, for oss, ny gutt på skolen. Han er 14 år og har autisme. Denne diagnosen har de lite kjennskap til. De mener det ikke har vært så mange i Hviterussland med autisme før, men at de hører om flere og flere som har det. De er rådville og vet ikke hvordan de kan jobbe med ham. Han har ikke lært å kommunisere og er svært urolig, han er ikke i stand til å følge med på det de andre gjør. De trenger fagkunnskap, og ber oss i Norge om hjelp. 

 

En av elevene på Spesialskolen.
En av elevene på Spesialskolen.

Hjelp til familier
Det å besøke fattige familier er også viktig for oss under reisene våre, og vi har med penger fra privatpersoner i Norge øremerket familier som trenger hjelp. Det er vi svært takknemlige for. Mange av disse familiene som mottar hjelp via oss, sliter med alkoholisme i familien, og kan ikke få pengene i hånda. Da foretar vi diverse innkjøp mens vi er der, og våre hjelpere forvalter resten av pengene og kjøper inn mat ved behov. Til høsten, før skolestart, skal hjelperne våre handle inn skolesaker for barna, og også betale leie av skolebøkene på skolen.  Dette er også til stor hjelp!

Det er i møte med “mannen i gata” vi stadig lærer noe nytt om livet i Hviterussland. Det føles alltid ubekvemt å tråkke inn i andres hus og se deres elendighet. Men vi blir ønsket velkommen inn, og vi leter febrilsk etter noe positivt og hyggelig å si. Men helst vil vi rive oss i håret og gråte. Husa er så små og de fleste er i veldig dårlig forfatning. Hvis vi møter disse menneskene i byen, er de pent pyntet og vi kan ikke se hvordan de lever: gammelt og rått, vond lukt, utedo, vinduer som jeg er hele eller holder kulden ute, vann i brønnen eller vannpumpe i gata. 

I år valgte vi, med penger fra private givere, å overraske familiene med dagligvarer og ekstra god påskemat. Hos en familie gikk gutten flere ganger ut på kjøkkenet og så på haugen med matvarer som lå der. “Å, så mye mat.” Da bekrefter mor dette: “Ja, nå blir det en god påske”.
Mye av det du nå har lest  er vi, Marian og Marianne, så heldige å få oppleve fordi det er så mange positive mennesker som bidrar til at Hjerte for Hviterussland har penger vi kan bruke når vi er der. Ingen nevnt ingen glemt. Men for ordens skyld, vi betaler alt av utgifter i forbindelse med turen selv, så pengene vi samler inn kommer til de som trenger det. Vi er også heldige fordi vi har tre barnehager som i flere år har samlet inn penger som vi skrev  over. Og ja, det er en god følelse å hjelpe andre mennesker. Tenk å være så heldige å få være sola som kommer i folks ellers så mørke hverdag.

Hjerte for Hviterussland sin facebookside finner du her. 

Del artikkelen:

Kommentarer

kommentarer