Forrige uke kom det tredje albumet i en trilogi der Cecilie leser tonesatte dikt av Hanne Bramness. Alle tre verkene ligger ute på Spotify.
– Dette er en trilogi som jeg har gjort både som teater, og som innspilling med musikk, forteller Cecilie Jørstad.
Hvorfor kunst? Hvorfor poesi? Og hvorfor disse diktene?
– Jeg tror at kunsten har sin egen vilje, en kraft og et potensiale som ligger dypere enn hva vår hjerne kan fatte og begripe. Sansene våre derimot, kan ta inn mer, en dypere forståelse. Kunsten har alltid vært der. I de mest primitive samfunn, i de mest utfordrende livssituasjoner finnes kunsten. I krigsområder, konsentrasjonsleirer, under naturkatastrofer; så skriver folk. De forteller historier, og de utfører kunst. På hvilken måte er ikke det viktigste, det viktigste er å fortelle historiene. Uttrykke seg, fortelle historiene, igjen.
Cecilies første forestilling i Norge etter endt utdannelse i skuespillerkunst i London, ble Vidd, ved Oslo nye teater. I hovedrollen fant man Bente Børsum. Hun spilte en kreftsyk pasient som var professor i barokkpoeten John Donnes poesi. Videre kom frilanserforespørselen fra den renommerte Jazzpianisten Tord Gustavsen; ville hun være med som del av hans musikalske ensemble som resitator?
– Og fra da av har jeg i tiår tatt del i flere av hans bestillingverk og turneer med tekst og dikt, i hovedsak poesi av den prisvinnende poet og forfatter Lars Amund Vaage. Ganske pussig egentlig at en østlending med arbeiderklasse bakgrunn får tillitten til å løfte nynorsk poesi på nasjonale scener. Seneste under Vinje jubileet, da bestillingsverket Huldra ble fremført- hvor lite vi vet om hvor veien tar videre…
Da Cecilie var gravid med sitt første barn, reiste hun rundt med Tord Gustavsen og rikskonsertturneen Restar av lukke, bitar av tru, satt poet Hanne Bramness i salen.
– I salen satt Hanne Bramness, og da gutten min ble født fikk jeg i postkassa mi i Sverige: Solfinger-dikt for born av Hanne Bramness. Diktene hennes er så visuelle og de er «fulle av lyd», slik et fotografi kan være. Gjennom egne produksjonsprosesser fikk jeg fortsette å utforske materialet. Slik startet prosessene fra dikt til scene som nå har blitt fra scene til musikkutgivelser.
I desember 2023 ga Cecilie ut albumet Vintersong.
– Vintersong – består av 31 spor, ett for hver dag i desember. De er lyriske, lekne, lengtende og fulle av håp – noe som kjennetegner Hanne Bramness dikterskap.
Flygel og elektronika: Tord Gustavsen
I april kom Skogen i hjartet; en diktsyklus som omhandler en frosks reise gjennom årstidene.
– Skogen i hjartet har jeg fremført som en fysisk forestilling, med paraplyer, ris og regndråper – hvor barna kan gå inn og ta og føle på ting. Og så har jeg hatt med meg kontrabassist Mats Eilertsen, som har spilt improvisatorisk. Skogen i hjartet er en helhetlig syklus, mens Vintersong er mer fragmentarisk. Kanskje innehar den en reise i dybden av liv og overlevelse; vi søker, vi kommer sammen, vi kommer fra hverandre – akkurat som i naturen. Vi lever i endring og ensomhet, felleskap og usikkerhet. Denne innspillingen kan oppleves som en meditasjon i sin sammenheng. Mats er helt unik, han er i verdensklasse i sin utførelse på kontrabass, og skaper stemninger du ønsker å bli værende i.
Nå i mai har Cecilie gitt utt det siste beinet i trilogien sin. Eplesøvn kom på Spotify i dag.
Peder Kjellsby har komponert musikken til Eplesøvn. Opprinnelig ble den laget som en teaterforestilling.
– Vi har spilt Eplesøvn land og strand rundt på festivaler og for DKS og skapt latter og glede hos gammel og ung. Diktene fra Eplesøvn er utdrag fra to ulike diktbøker for barn, og diktene er både på bokmål og nynorsk.
Cecilie tenker at hennes drivkraft som kunstner innehar en evige søken.
– Kanskje en søken etter historienes sannhet, og ønsket om å få utforske og å formidle en dypere sannhet? Som skuespiller står man like sterkt i sympati og innlevelse i rollen som «The bad guy» som den fromme. Fattig eller rik, det handler ikke om det, det handler om reisen personen er villig til å gå, utviklingen, empati for livssituasjonen, som i det virkelige liv- det som gjør at vi ser at vi alle er kjempende mennesker.
– Og i kampen og søkende så klinger noe mellom medmenneskers hjertestrenger-gjennom klassiske tekster, nyskreven dramatikk, dikt eller musikk. I all kunst. Vi trenger den, den er livsvikitg.
I år fyller Cecilie 50 år, og opplever at hun så smått har begynt å «leve litt bakover» nøste i tråder, se nye perspektiv.
– Og ja, jeg ønsker å leve saktere, jeg ønsker å fortsette å utforske medmenneskelige relasjoner, vår relasjon til rom, omverden og det mystiske rundt oss og i oss, og som skuespiller- gjør jeg kanskje dette fortsatt mest meningsfylt gjennom et av mine to viktigste mitt hovedverktøy; teksten.
Gjennom en tiårsperiode har Cecilie forsket i muligheten for å få diktet inn i en visuell scenisk form og med dette produsert egne forestillinger av mindre format, for barn, ungdom og voksne. Nå har dette også resultert i en triologi som utgis offentlig.
– Tiltrekningen mot verseformen fikk sin fulle oppmerksomhet da jeg studerte skuespillerkunst i London, forteller Cecilie. Jeg studerte uendelige timer med min store engelske dictionary for å søke en forståelse av Shakespeares skuespill, i tillegg til den fysiske tilnærming av stoffet/språket, våre mentorer delte med oss studenter. Og denne kombinasjonen; der rytmen, drivet, pasjonen og sårbarheten, allerede inneboende i ordet får snakke-der jeg kommer til det nivået der «diktet snakker meg», der jeg selv blir en kanal for det skrevne ord-der finnes det et punkt, der det kjennes riktig å være. I formidlingen.
Men hvorfor nettopp Hanne Bramness’ dikt?
– Det er helt fantastisk poesi, sier Cecilie. Jeg er trent i å bruke ord, i å forstå en tekst, jeg bruker musikk og kropp i mitt daglige arbeid og mine konsepter, men mest av alt leter jeg, leter og søker etter enmen mest av alt leter jeg, leter og søker etter en dypere sannhet- og det vil jeg gjerne fortsette med til jeg blir 100…
Alle fotografiene er tatt av Kathrine Varadaraj på forestillingen Skogen i hjartet.
Kommentarer