Med fare for å fornærme opptil flere lett trippende og yndige unge damer, mener jeg at jeg vet hvor Haldens vakreste brud er. Hun er hver dag på på plass i sentrum. Hun er en smule kokett i de første sprø maidagene.
Om en uke eller så, er hun om mulig enda vakrere. Da har hun fått brudesløret på. For mange år siden så jeg første gang hennes skjønnhet. Merkelig nok har ingen kommunal motorsag eller driftig byplanlegger tatt henne. Jeg tenkert naturligvis på den store hengebjerken på nedsiden av Salen. Se på henne. Så skjønner du.
Hele sommeren står hun der til lutter beskuelse. Skjørtene er moteriktige. Med årene er de blitt lange og tunge. Men de vipper i vinden – og gjør seg nesten til for oss som ser på henne. Hun drikker enorme mengder vann hver dag. En sorts daglig fuktighetsbehandling, slik skjønnheter har for vane å be om.
Jeg ser henne hver dag. Og hele tiden tenker jeg på Bjørnstjerne Bjørnsons vakre fortelling i stykket om Arne. Kapitlet heter «Enn om vi kledde fjellet». Til å begynne med i dikterens ord er det eneren som nærmest håner det utenlandske eketreet. Så sier eneren til furutreet og bjerken: «Enn om vi kledde fjellet.» Så iler de oppover fjellsiden for å gjøre fjellet vakkert. På veien opp møter de på lyngen. Den hadde klort seg fast i fjellets mange sprekker. Og hadde allerede gjort jobben sin.
Jeg stopper der. Ekstra vakkert er Bjørnsons ord i Per Aabels munn. De kler hverandre så godt nasjonalskalden og Norges fremste skuespiller.
Enn om de hadde sett bjerketreet på nedsiden av Salen. Kanskje hadde dikteren hatt ett eller annet å si oss.
Fotoet viser hengebjørka nedenfor Salen: brura med årets museører!
Kommentarer