Sånn oppunder påske ble jeg skrekkelig sulten. Sånn at konsentrasjonen var iferd med å svikte. Sånt er jo skrekkelig. I en slik situasjon er alltid en telefon til fru Unni på Bergstrøm en kjær og naturlig mulighet.
– Har du en kalvestek, Unni? Jeg har resten av tilbehøret.
– Sorry, utsolgt! Men kanskje kan jeg tilby deg en Angus-stek fra Bokerød, fra eget slakt. Kunne det være noe?
Og det var det!
Jeg hadde ikke spist oksestek siden sist jeg var på Simpson in The Strand i London. Og det er pinadø 10 år siden. Det er alltid en opplevelse å være der. Simpson har både strålende kjøtt og atmosfære, som ikke uten videre lar seg hviske bort fra hukommelsen. Dette sagnomsuste spisestedet, som før i verden bare var for herrer, det står seg hele året rundt hvert år – stadig glitrende med sine enorme oksesteker. De dukker liflig opp i det øyeblikk carveren drar lokket på sølvvognen tilside og spør: Hvor skal jeg skjære?
Jeg husker min kjære pappa snakket høyt og tydelig om oksestek – det var stekenes stek etter hans oppfatning. Men jeg kan nesten ikke huske at Frua serverte det. Som oftest ble det mat fra egen produksjon i høytidene.
Men altså tilbake til oksen fra Bokerød: Den var intet mindre enn en sensasjon. Kjøkkensjefen, som er av polsk opprinnelse, hadde aldri tidligere håndtert eller sett en slik stek. Ikke så rart. I kommunismens tidsalder var det ikke mange stekene ute og gikk blant fotfolket i Polen. Og i kokkens familie ble det født seks gutter. Så mamma Alina hadde nok å gjøre med å fø dem med det som fantes.
Så viste det seg av kjøkkensjefen på Os håndterte dyret fra Iddesida med den største eleganse og selvfølgelighet. Inn i stekepose. Så ble det ikke bare en passe stekt okse, litt rosa, men også deilig kraft til en perfekt rødvinsaus.
Det er lenge siden jeg har spist noe så godt! En sensasjon! Rett og slett!
I mange dager har jeg takket kokken og bukket hengivent i retning Bokerød.
Det skal ikke bli siste gang jeg spør fru Unni etter oksestek.
Og restene – også de er til glede. Enten du ordner litt mer saus. Eller om du legger en skive eller så på et godt stykke brød.
Artie Schock
Artie Schock – hvem er det?
Det er meg! Jeg har stjålet min egen signatur fra en glad og arbeidssom epoke – fra dengang jeg skrev ukentlig matspalte i Morgenbladet på 1970-tallet.Det hendte at disse epistlene ble lange. Det er ikke meningen – når Artie Schock nå er nyfødt. Artie er altså Sverre – noen ganger med etternavn Stang, sønn til Frua.
(Illustrasjon: Håkon Holm Breda)
Her kan du lese flere av Artie Shocks kulinariske skriverier:
Kommentarer