Blybryllup

– ET FORFATTERMØTE OM DET Å VÆRE GIFT, ELLER OM Å FORGIFTE NOEN MED BLYSUKKER

Høststormen raser gjennom Halden. Flagget på festningen blafrer febrilsk, og de som går forbi Bryggerhuset pakker jakker og skjerf tettere rundt seg.

Men her inne er det godt, varmt og upåklagelig stemning.

Med brus, kaffe og vin i glassene, og en liten snacks, sitter folk som tente lys og venter på at Sara Paborn, forfatteren av boken «Blybrullup» skal entre scenen sammen med biblioteksjef Nina Ewart, som er kveldens bokbader.

Det var biblioteksjef Nina Ewart som ledet forfattermøtet på Bryggerhuset torsdag kveld. Foto: Clifford James.

Allerede før vi begynner har jeg skyhøye forventninger til denne boken.

Boken blir beskrevet som «en giftig komedie om et ekteskap på randen» og handler om Irene, som jobber som bibliotekar i en liten by. Hun har vært gift i snart 40 år, med en mann som hun igrunn ikke har noe til felles med lengre. I tillegg har hun en ny sjef som, i Irenes øyne, gjør alt han kan for å ødelegge hennes kjære bibliotek og arbeidsplass med moderne tullball og idiotiske påfunn som aldeles ikke hører hjemme på biblioteket!

Sinnet allerede boblende over sjefens radbrekking av biblioteket, koker det til slutt over for Irene når mannen hennes bytter ut bøkene på biblioteksrommet hun har laget seg i kjelleren med tørrgips på tilbud. Eller når han bruker alle sparepengene hun har spart til drivhus, på å kjøpe en ny gressklipper…

Når hun så finner en eske med blylodd i kjelleren, og kommer på en bok hun engang leste hvor det står beskrevet hvordan man kan lage blysukker, starter hun på en reise fra å være grå, kjedelig mus, til å bli en dødelig amatørkjemiker med hevn som eneste tanke.

Nå skal jeg ikke røpe så mye mer av handlingen i boken vi er her for å høre om i dag, men det er allikevel viktig å påpeke at selv om boken er full av humor og man ofte føler seg litt slem når man sitter og ler høyt av en dame som forgifter ektemannen sin sakte over tid, så stiller boken også en del eksistensielle spørsmål og tar opp flere av de store temaene.

Hvorfor renner det til slutt over for Irene, både hjemme og på jobb. Er det så vanskelig for henne å bare si ifra? At det ikke er greit for henne at mannen invaderer bibliotekskroken hennes med det nye lydanlegget sitt? Eller at det ikke er greit for henne at den nye sjefen vil at de skal ha karaoke på biblioteket?

Boken handler nemlig også om den undertrykkelsen og manglende evne til å si ifra, som en del kvinner erfarer hele livet. Forfatteren selv beskriver et sinne hun føler ovenfor alle disse damene som bare nikker og smiler, som lar seg tråkke på og maktisbruke. Irene er av typen som skal sitte stille, nikke, smile og holde kjeft. Og når man konstant er nødt til å svelge unna sine egne tanker og ønsker, legge lokk på alle meninger og følelser, ja da koker det fort over til slutt. Og man kan ende opp med å finne på noe så drastisk som å forgifte mannen sin med bly.

Forfatteren av boken, Sara Paborn, har blitt beskrevet som «bedre enn de fleste» at hun skriver «med uavbrutt godt humør» og at hun skriver «forlokkende lett, men med en desperat undertone»

Sara Paborn. Foto: Clifford James.

Her hun sitter på Bryggerhuset i dag, i den gule lenestolen, med sitt gylne hår og høstfarger i genseren, fremstår hun som en svært reflektert, intelligent og morsom kvinne, med tonnevis av gode historier på lur!

Hun forteller om sin egen lidenskap til biblioteket og hvor sint hun ble når biblioteket i hennes hjemby bevegde seg lengre og lengre bort fra det hun anså at et bibliotek skulle være. Hun forklarer at hun ble sett på som hun forferdelige damen, som konstant hysjet på folk, ba dem ta telefonsamtalene sine andre steder og som protesterte høylytt på alle nymotens oppfinnelser som ikke har noe med biblioteket å gjøre.

Biblioteket i hennes hjemby ble til slutt et sted for salg og kjøp av narkotika, mer fokus på kafestemning med fancy kaffe og høy hipster-musikk og etter en stund var det ikke egentlig et bibliotek i det hele tatt. Til slutt stengte de dørene for godt.

Sara forteller om hvordan karakteren Irene kom til henne mens hun satt på toget en dag og oppdaget et hus hun aldri hadde sett før. Og i det huset måtte det jo bo en Irene, som var både undertrykt og sint, men som smiler pent, gjør andre til lags, setter andres behov foran sine egne og aldri sier ifra når hun syns hun blir behandlet urettferdig.

En Irene som er nødt til å gjøre noe drastisk, noe kriminelt! Men kanskje ikke noe «vanlig» kriminelt, Sara ville at Irene skulle gjøre noe helt uventet. Noe som også kan bli litt humoristisk, og desperat.

En stund etter at Irene blir «født» besøker Sara en slektning, og de finner en eske med blylodd i kjelleren. Og slektningen fantaserer om hvor festlig det hadde vært å bruke disse blyloddene til å forgifte noen, ved å knuse blyet i en morter og blande det i kaffe. Og når Sara spør hvem i alle dager det er slektningen kunne tenke seg å forgifte, svarer hun: Mannen min vel. Han er jo så innmari kjedelig!

Og vips er historien og målet til Irene født.

Noe av det morsomme denne kvelden er at det er biblioteksjef Nina Ewart som bokbader Sara. Hun har også tatt med seg alle sine bibliotekarer, og de sitter som tente lys helt foran ved scena. De nikker gjenkjennende når Sara forteller om denne nye sjefen på biblioteket til Irene og alle de sprø påfunnene han kommer med for å gjøre biblioteket mer «attraktivt» og de ansatte mer effektive. Han vil ha karaoke, og derfor fjerner han poesikroken som Irene elsker, for å gjøre plass til den grusomme karaokemaskinen.

Han bestemmer også at ingen skal ha fast kontorplass lengre, så hver morgen blir det en slags kamp om å få en sitteplass, hvor den som taper ender opp med å ikke ha noen plass i det hele tatt. Dette er jo for å komme nærmere de besøkende og skape mer liv på biblioteket, sier sjefen til Irene.

På dette tidspunktet kikker vår biblioteksjef bort på sine ansatte i salen, som fniser.

Nina Ewart var en fin bokbader torsdag kveld. Foto: Clifford James.

Jeg ville heller ikke bli forbauset om jeg en dag kommer til Halden bibliotek og finner en bok hvor noen har skrevet på forsiden: «Denne boken er ræva!» Slik som Irene gjør med de bøkene hun mener ikke hører hjemme på biblioteket sitt.

Sara beskriver Irenes utvikling gjennom boken som «en livsfarlig livsreise»

Hun har begitt seg ut på en farlig reise med kjemikalier, og hun blir så oppslukt, nyskjerrig og ivrig at hun ikke klarer å komme seg ut av det igjen.

Det er et glimt av håp et stykke ut i boken, når mannen hennes faller i trappen og brekker beinet. Han blir sengeliggende en periode, og Irene tar vare på han og begynner å lese for han på sengekanten. Hun leser de bøkene hun mener han bør lese, men hun begynner også å lese de bøkene han leste som barn.

Og i noen avsnitt fremover ser vi et lite håp, et lys i enden av tunellen hvor det virker som at Irene og mannen kan bli litt kjent på ny. At de har funnet en felles plattform hvor de kan klare å kommunisere med hverandre, hvor hun ikke trenger å være så undertrykt og hvor han kan slutte å være så forbanna kjedelig. Men kjemikaliene har tatt overhånd, og Irene klarer ikke å slutte å servere denne nydelige, søte, gode kaffen som mannen hennes har blitt så glad i, helt uvitende om at sødmen kommer fra blysukkeret Irene lager i kjelleren.

Sara forteller også at boken handler like mye om samtiden Irene lever i, som ekteskapet hennes. For å klare å skrive boken bestemte hun seg for å gjøre masse research, og hun startet et prosjekt hvor hun lånte bøker fra 1700-tallet for å lære seg hvordan man kan lage blysukker med ingredienser man finner i helt vanlige butikker. Hun lagde sukkeret og prøvesmakte det til og med selv!

I tillegg intervjuet hun drøssevis av kvinner som har vært gift i mange år, og som fortsatt er gift selv om ekteskapet har mistet gnisten sin. Et av de beste poengene hele denne kvelden handler om ordet gift. Som i bunn og grunn har to betydninger. Og DET kommer ganske tydelig frem i boken…

Det er ingen tvil om at alle som var på Bryggerhuset denne torsdagen storkoste seg. Det var mye latter og smil, en god del funderinger og tankevekkere. Og en veldig god og varm samtale mellom Sara og Nina.

Det hele ble avsluttet med en betraktning som jeg tror flere av oss kan kjenne seg igjen i, og som var det som dyttet Irene over kanten i all urettferdigheten og undertrykkelsen hun befant seg i:

Noen ganger gjør man noe bare fordi noe må skje. Hva som helst, bare noe…. Og det å blyforgifte ektemannen sin er vel like så bra som noe annet?

Del artikkelen:

Kommentarer

kommentarer