Blåseensemblet i sanntid

Onsdag kveld var Det Norske Blåseensemble ute og fløy i spontan formasjon med den fremragende pianisten Michael Wollny i front på Brygga kultursal. Sammen improviserte de seg frem til en musikalsk opplevelse vi sent glemmer.

Jeg har med meg tolvåringen på konsert med Blåseensemblet, hennes aller første faktisk. Vel, det er løgn. Visst har hun sett dem før, men ikke alene på scenen og uten hundre dansende og syngende barn foran seg. Fargespill er for visst en arena der Blåseensemblet imponerer, men det er noe ganske annet å se dem spille konsert alene. Og ikke minst uten noter!

– Hei og velkommen til en trygg konsert, sier Blåseensemblets kurator i sanntidsmusikk Geir Lysne når vi har klappet på plass både ensemble og pianist.

For anledningen har Blåseensemblet fylt salen med runde bord til publikum, slik at vi kan sitte sammen i egne kohorter. På bordene er det satt frem drikke, og eplekaker fra Motz. Her er alt lagt til rette for en trygg og fin musikalsk opplevelse.

Kurator i sanntid for Blåseensemblet, Geir Lysne.

– Sanntidsmusikk er musikk skapt her og nå, sier Geir, musikk i sann tid. Improvisasjon altså. Det vi gjør her og nå er en gave fra oss til dere, og følg nøye med: det vi spiller i kveld vil aldri bli spilt igjen.

Noen regler finnes dog for kvelden, dette er ikke Blåseensemblet i fritt fall. Geir snakker om fugler som flyr i formasjon. Det kan se tilfeldig ut, men mønstre og struktur er til stede. Rules of behavior.

– Det finnes noen regler og systemer, forteller Geir. Èn; ikke kræsj! Og to: Hold deg tett til sidemannen. Tre: se langt fremover. Dersom den store massen tar en sving må man følge med, så man ikke havner alene. Så håper vi at vi kommer vel frem, og at dere får en god reise underveis.

Så setter Geir seg i skjul bak Michael Wollnys Bösendorfer, og gir alle fuglene på scenen tillatelse til å lette. Den første fuglen som tar flukt er Michael, som lar fingrene løpe av gårde over tangentene.

Forsiktige toner stiger fra blåserne rundt ham, og snart er de er i formasjon. Så stikker plutselig to fløytister på venstre flanke av gårde i et eget løp.

Fløytistene Rose Elin Austad Nes og Inger Johanne Berg (med ryggen til) spiller en hektisk og vakker liten duett.

Perkusjonist André Fjørtoft hiver seg på. Slik fortsetter det. Musikerne følger hverandre med blikket, lytter oppmerksomt til hverandre. Plutselig tar de et skritt frem for å plukke opp en musikalsk tråd en av de andre har begynt å spinne på. Noen ganger stiger blåserne frem på et lite podium for å spille med Michael eller André. Det hele er en lavmælt affære. Musikken flyter ut i rommet, som forsiktige og lekne kasteballer mellom blåsere, bassist, pianist og perkusjonist. Fra tid til annen stiger det hele i intensitet, da stiger pulsen så man kjenner den i halsgropa.

Etterpå må jeg og tolvåringen Emma prate oss gjennom det hele.

Hva syntes du?

– Utrolig fint, mener hun, og veldig imponerende. Jeg liker å se på ansiktene til musikerne, de ser på hverandre hele tiden. Gjør grimaser, eller smiler. Vanligvis, når de spiller etter noter, står de jo og ser ned på notene mye av tiden. Det er gøy når de går frem i små grupper, hvordan klarer de å spille sammen i sync når de ikke vet hva de andre har tenkt til å gjøre? De to fløytistene er veldig flinke, når de spiller sammen minner det meg om vinden. De snakker med hverandre med øynene når de spiller.

Vi har begge lagt merke til kontrabassist Roger Morland, som gjennom hele konserten er på alerten med et lurt smil.

– Noen ganger ser det ut som det er like før han skal til å starte å spille, sier Emma, men så gjør han det ikke allikevel. Fordi det skjer noe et annet sted på scenen. Han venter til det passer.

Kontrabassist Roger Morland.

Perkusjonist André Fjørtoft får velfortjent stor plass på konserten onsdag kveld. Stående ved sine trommer og cymbaler er André kveldens tryllekunstner.

– Han er skikkelig god til å improvisere, sier Emma, og han lever seg så inn i det! Det er kult når han stryker med bua på trommene, og plutselig skraper han på gongen med en slags stav. Han gjør så mye forskjellig, og det blir så fint.

Perkusjonist André Fjørtoft.

Pianist av verdensklasse Michael Wollny gjør naturligvis inntrykk på oss begge. På oss alle. Han sitter med nakken bøyd over flygelet sitt og lytter intenst til de andre musikerne på scenen når han ikke spiller. Når han spiller er det så hårene i nakken reiser seg. Plutselig står han ved pianostolen, og er oppe under flygelokket for å lager lyder.

– Michael er utrolig flink, mener Emma. Jeg liker det når han bruker glassene og drar dem over strengene, og når han spiller på strengene oppi flygelet med fingrene.

Innimellom avløses Blåsensemblet av seg selv, spilt på video på storskjerm bak. Musikerne på scenen faller i skyggen, og improvisasjonen på skjermen tar over. Vi kommer tett på musikerne, nærmere enn noen gang før. Nærbilder av fingre på klaffer, tangenter og strenger, blikk som går hit og dit. Foran står musikerne i mørket og lytter til seg selv.

Nært på André Fjørtoft. Musikerne lytter.

Kuratoren bak flygelet styrer filmene, de dukker opp på skjermen når han synes at det passer. Emma liker innslagene.

– De videoene bak er fine. Jeg liker det spesielt godt når vi ser pianistens fingre nærme, da ser vi speilbildet av fingrene hans i flygelet. Det er et godt valg å ha de filmene innimellom synes jeg.

Brått er reisen over. Alle fuglene har landet trygt, og underveis fløy de i nydelige, overraskende og vakre formasjoner. Helt uten manus! Det er vanvittig imponerende. Og den som tror at dette er for de få tar feil. Dette er musikk for alle. Også for tolvåringer.

Oppsummeringsvis en bra kveld eller?

–Ja! Jeg vil være med neste gang også.

Del artikkelen:

Kommentarer

kommentarer