I 2014 skrev Marit Østli Trønnes en sang i sinne. Sinnet var rettet mot den norske staten, som sviktet på mange plan den 22. juli 2011. I dag slapp Marit Østli Trønnes og døtrene Cathrine og Victoria Trønnes Lie låta Big Strong Man på strømmetjenestene. Sangen handler om å stå til ansvar for sine handlinger, og unngå å gjenta samme feil en gang til.
22. juli-kommisjonen var klar i sin tale da den avla sin rapport om hvordan politiet og staten håndterte terrorangrepene den 22. juli 2011: Myndighetene sviktet i å beskytte. Myndighetene kunne og burde ha stoppet angrepet før. Marit Østli Trønnes var sint. Veldig sint.
-Vi fikk liksom ikke lov til å være sinte, forteller Marit, vi skulle bare vise kjærlighet. Sinnet burde fått mer utløp i sorgen over Elisabeth. Jeg har mange ganger ønsket meg et isolert rom der jeg kan skrike så høyt jeg vil, eller bare knuse masse tallerkener. For den som opplever noe av det verste man kan oppleve blir det feil å ikke få lov til å uttrykke sinne. Det er destruktivt på mange måter.
Kommisjonsrapporten konkluderte med at det var gjort mange grove feil 22. juli. Marit mistet ett barn, og fikk et annet hjem svært skadet. Familien opplevde systemsvikt på mange plan både underveis og i etterkant av terroren.
-Staten har også feila i årene etter Utøya, sier Marit. Som pårørende ønsker man jo at noen tar ansvar for det som gikk galt, sånn at ikke andre havner i samme situasjon en annen gang. De som styrte den gangen har aldri blitt stilt skikkelig til ansvar føler jeg, det ble ikke nok konsekvenser. Vi vanlig mennesker møter konsekvenser hvis vi gjør noe galt, hvorfor skal ikke det samme gjelder for staten? De burde ha vært bedre forberedt. Bare det at politiet sto igjen i på kaia på den andre siden så lenge, mens vanlige folk måtte dra over og hjelpe ungdommene er jo helt utrolig. Det var så mange ledd som skulle mene noe før noe ble gjort. Det er bare en bitteliten ting i det store bildet, men det er så mange sånne eksempler på hvordan staten svikta.
Sinnet til Marit trengte en kanal ut. Løsningen ble å skrive en sang. Men sangen ble ikke så sint som Marit egentlig ville ha den.
-Det er ikke sikkert at det hadde kledd sangen om den ble så sint som jeg følte meg den gangen, kanskje det er bra det ikke ble sånn.
Hjalp det å skrive en sang?
-Det gjorde det. Men det er enda mer stort nå å få den ut i verden. Og det å få med Victoria og Cathrine på å synge den var veldig viktig for meg. 22. juli har ødelagt så mye for oss.
Cathrine har slitt med sitt etter 22. juli, men i sorgprosessen over lillesøsteren Elisabeth har ikke sinnet vært den dominerende følelsen. Det betyr imidlertid ikke at Cathrine har ikke har vært sint.
-Jeg var veldig sint og frustrert da de ville rive kafébygget for eksempel, forteller hun, det er en sånn enkeltting som jeg ble kjempesint for. Da sa jeg i fra også.
Big Strong Man er spilt inn i Freddy Holms studio. Cathrine synger lead vocal, Marit og Victoria korer. Som sine to storesøstre er hun glad i musikk, glad i å synge.
Hvordan var det å spille inn plate, Victoria?
-Det gikk fint. Jeg liker egentlig ikke å synge foran folk. Men det er mindre ubehagelig å spille inn en sang i studio enn å skulle synge den på scenen foran masse folk.
Verken Cathrine eller Victoria har noe behov for å stå på en scene og synge foran folk. Marit skjønner ingen ting av at døtrene ikke vil stå på scenen.
-Dere har jo stått på scenen i mange år med Veslefrikk, helt siden dere var små barn! sier hun til jentene.
-Det er noe annet, sier Cathrine, da går man inn i en karakter. Å synge er veldig sårbart. Da er det bare meg og min stemme.
Victoria nikker.
Cathrine syntes også det gikk greit å spille inn Big Strong Man. Men hun ville helst ikke høre sin egen stemme underveis i innspillinga.
-Jeg ga beskjed til Freddy om at han ikke skulle pitche stemmen min mens jeg var i studio, det ville jeg ikke høre på. Det er nok til å knekke min selvtillit. Jeg er ikke noen sangstjerne.
For Marit var det uaktuelt å spille inn sangen eller fremføre den i årene etter 22. juli. Det er en grunn til at sangen lå i en skuff i fire år.
-Jeg måtte synge sanger om andre ting, forteller hun, jeg klarte ikke å fremføre de sangene jeg hadde skrevet om 22. juli. Jeg måtte skrive om andre ting, kjærlighet og de fine sidene ved livet. Sanger om håp og tro på fremtiden.
Hvordan er det å synge denne sangen i dag?
-Når jeg synger teksten kan jeg huske det sinnet jeg følte da jeg skrev den. Men det at jentene er med og synger demper den sinte følelsen, sangen gir meg en god følelse når de er med. Det er utrolig godt å ha fått ut denne sangen nå. Så får folk mene hva de vil.
Hey big strong man, wake up. You can’t afford it one more time. Please learn from this, so next time – you will be sure that you do it right.
Kommentarer