«There are places I’ll remember
All my life, though some have changed
Some forever, not for better
Some have gone and some remain
All these places have their moments
With lovers and friends I still can recall
Some are dead and some are living
In my life, I’ve loved them all»
Kan det sies vakrere ?
For i tillegg til genene våre er det summen av alle mennesker vi har møtt, alle som har påvirket oss, kulturen vi er oppdratt i og med og alt vi har lært, som har gjort oss til de menneskene vi er i dag.
Så når jeg hører denne usedvanlig vakre låten, ja, så er jeg faktisk så følsom at jeg kan få tårer i øynene.
For når jeg lytter til «In my life», ikke bare til den vakre duetten med John og Paul, men til selve teksten, da kan f. eks. tankene gå til den for de aller fleste idag ukjente pølsemaker Lassen, som hadde utsalg ved Halden Sparebank (på skrått overfor pølsemaker Groth…. som lå der baker Motz idag).
Jeg var ofte med og leverte varer der for pappa, som drev med frukt og grønt engros.
Ja, være med og jobbe måtte man fra så langt tilbake som man kan huske, akkurat som han var med i steinbruddet som gutt så langt tilbake han igjen kunne huske.
Og så en dag sa Lassen:
«Du, Thor. Nå har du fått deg sertifikat og skal sikkert ut å titte litt på jentene. Da skal du få et godt råd av meg, som du kan ha glede av hele livet. Noe jeg glemte. Hvis du treffer en søt jente, ja, så skal du be henne ut på kafé. Og si: «Værsågod! Ta hva du vil».
Men hvis hun da tar det dyreste rekesmørbrødet, ja, så skal du si takk for deg og la det bli med den ene gangen!
Men hvis hun tenker på kostnadene og tar noe billig, ja, DA kan du gå videre» !
Eller som da jeg i den samme tidsperioden skulle fylle bensin på min nyervervede Fiat 850 på Elco ved buss-stasjonen (der Thon er idag).
Etter å ha kjørt derfra oppdaget jeg at jeg ikke fant pengepungen. Med noen få kroner i… men ikke minst sertifikatet.
Jeg kjørte tilbake og så, men den lå ikke på bensinpumpen som jeg håpet.
Så jeg tenkte og håpet at noen kanskje hadde levert den inn på politistasjonen, kjørte opp på torget og nesten løp inn på politivakta for å spørre etter den.
Politivakten var den gangen i det gamle politikammeret på Torget, med inngang fra gården som i dag er mellom «Brød og Vann» og «Høna».
Jeg løp opp trappa og rett inn på vakta. Det var politibetjent Ragnar «Løya» som var på vakt.
«Har noen levert ….» utbasunerte jeg, men før jeg fikk sagt setningen ferdig sa Løya:»Gå ut igjen!».
«Hæ? Jeg skulle bare spørre om…». «Gå ut av døra igjen, sa jeg», sa Løya.
Mannen hadde uniform og autoritet så jeg turde ikke annet og snudde meg slukøret og gikk tilbake mot døra. Da sa «Løya»: «Og når du kommer ut på gangen og har lukket døra bak deg, så snur du deg, banker på døra, tar av deg lua, bukker og hilser når du kommer inn»!
Ja, man lærer av slikt ????
(Kanskje det burde vært slik i dag også?)
Og jeg lærte av bestefar Oskar og onkel Adolf på Ystehede, og pappa, at klage gjør man ikke. For ingen av de gjorde det noen gang. Aldri. Men gjorde det beste ut av det de hadde. Ja, når jeg leser en del kommentarer på nettet idag så lurer jeg ofte på om de som var oppvokst i stenhoggerslitet faktisk egentlig hadde det bedre enn det ser ut til at en del av oss har det idag…. ?
Og mine skolelærere Hans Rød på folkeskolen, Leif Ryan på realskolen på Hoha og selveste lektor J C D Schive på Forsvarets Gymnas, som iblant nærmest lå og underviste på grunn av ryggplager, men ikke var hjemme for det, noengang. Ja, alle var selvfølgelig med og formet meg. Lærere er utrolig viktige rollemodeller.
Eller smed Larsen som ofte var hjemme på Hovsfjellet og skodde hesten vår som het Blenda. Den hesten kunne være lunefull, og når smed Larsen, alle hesters skrekk, holdt et bakben i fanget for å sette på nye sko, ja, så kunne Blenda løfte opp det andre bakbeinet…og så det ene forbeinet…slik at han holdt halve hesten i fanget.
Men..mannen var usedvanlig sterk ..,og han holdt ! Og man lærer da at å gi seg, det gjør man bare ikke ????
Og i de årene lærte jeg også hvor enkelt man kan rette opp en potensiell konflikt ????
For da jeg etter 5 år i det militære i 1978 begynte i Tollvesenet på Svinesund, (hoppet over disken og var med og startet eget spedisjonsfirma 10 år senere, i 1988), så var min alder i forhold til gjennomsnittet veeeldig lav. For mange hadde vært der siden like etter krigen.
Tollstasjonen, som nå er borte, den lå midt i E6 og rett foran den gamle Svinesundsbroen.
Der, på fortollingsrommet, eller «tenkerommet», som vi kalte det, satt Zakhariassen, kalt Zakken, og Hans Sørli, ved to bord som sto mot hverandre. Zakken satt innerst, lengst vekk fra døra, for han var den som hadde jobbet lengst ved tollstasjonen av de to. Trodde man.
Men så, da stasjonssjef Gimming ryddet i kjelleren, fant han papirer som viste at Hans faktisk hadde begynt som dagleid toller noen få dager før Zakken, for noen ti-år siden. Stikk motsatt av hva de trodde.
Men de løste den problemstillingen veldig enkelt: de bare plukket ut det de hadde i skuffene sine og byttet plass ved bordet!
Og på tollstasjonen lærte man at man måtte lære seg å følge med, hvis man skulle komme noen vei.
For det var slik på den tiden at det å få en hest over grensen var noe av det verste vi var borte i, med en hel haug med dokumenter. Det første man måtte gjøre var å ringe veterinær Skalle, og deretter gikk resten av kvelden.
Og da ble det slik at den som kom med en hest nesten alltid ble ekspedert av den «tråkkeste» tolleren. For alle de andre hadde jo observert at det kom en bil
med hestehenger og i det øyeblikket som sjåføren kom inn var de borte. En på do og en på kjøkkenet og en med andre gjøremål.
Så det gjaldt å være observant og handle ????
Og da jeg som 14-15 åring begynte på Roklubben lærte vi av en meget streng og den gang legendariske trener, Wilhelm Nyquist, at 5 liter varmt vann holdt til en dusj. Gjøre seg bløt, skru av vannet, såpe inn, og så skylle av såpen. Ferdig.
Ja, slik kunne jeg fortsatt å skrive i timesvis.
For de og mange, mange flere, var der og var med og formet meg til det jeg er i dag.
Uten en historie å fortelle og en kultur å komme fra, og bringe videre, ja, hva har vi egentlig da ?
Og som John Lennon skriver: «some are dead and some are living. In my life I loved them all» ????
Thor Edquist
Ordfører
Kommentarer