Barndommens hvite delikatesse

Før i verden – dengang jeg var en liten pjokk og gikk morgentur med min lille hånd i pappas store neve, da var det herlige tider. Jeg hadde verdens fineste pappa – enda han var født så langt tilbake som i 1888. Han var begavet, følsom, nervøs, åpen og lukket – litterær. Han bar en kunstnersjel i sitt vakre ytre.
Våre morgenturer akkurat på denne tiden av året, de var egnet gårdens aspargessenger. I morgenlyset og under oppmuntrende fuglekvidder skulle vi se om aspargesen var klar for høsting, eller rettere sagt skjæring.
Pappa hadde en lang og slitt kniv, som han stakk ned i jorden – de steder han så at den hvite aspargesen så vidt hadde begynt å komme opp av sengen. Ja, for denne hvite gledesgrønnsak, den dyrkes i senger. Vi hadde tre slike godt opphøyde og hvelvede senger. Da jeg ble litt større ble det min jobb å holde sengene frie for ugress. Naturligvis liggende på en papirsekk. Sengene skulle helt og holdent være aspargesens doméne.
Stilkene måtte skjæres – der og da. Om vi ikke skar, begynte aspargesen å blomstre og ble fort for rene buskvekster å regne. Pappa kunne dette. Han hadde lært av sin pappa.
På kort hold fra aspargessengene fantes en liten jordkjeller, innredet med fuktig mose – og med et trelokk med stort hull i – nok til at de hvite stenglene ikke tørket, mens de lå der og ventet på å bli spist. Nesten som i eventyret.
Og når? Ja, det var Fruas totale ansvar og arbeide. Ikke sjelden ble disse egenproduserte delikatessene til et rent aspargesmåltid. Etterat stilkene vel var vasket og skrellet, kokte Frua dem møre. Da matsignalet gikk, bar hun dem inn – pent anrettet på et fat og nok til alle. Hun serverte dem gjerne med rørt smør – noen ganger med litt innrørt sitron i smøret. Få måltider kledde den vakre spisestuen bedre enn et slikt asparges-fråtseri. Det var forsommerens ubestridte gilde. Noen år hadde vi nok til flere måltider.
Jeg vet at et par av byens bedre matbutikker fører importerte hvite asparges – i det minste til 17. mai. Jeg har fråtset allerede. Det er når jeg har slike gode fete slikkasparges i neven at barndommens aspargesenger dukker opp.
Del artikkelen:

Kommentarer

kommentarer