Noen historier har en tendens til å legge på seg i sitt harmløse skrøneri. Her skal du få en absolutt sannferdig en!
Denne vidløftige historie utspant seg i Sophus Lies gate i Oslo. Den hvit-og-sortflekkede katten Ferdinand, som vi til å begynne med trodde var Ulla, han hadde det imellom behov for å utforske verden. En gang gjorde han det ettertrykkelig. Først til en smule redsel. Så til lutter latter.
Katten var sporløst vekk. Vi lette og vi lette. Ingen katt var å se.
Men plutselig hørte vi en sår mjauing. Fra nabohuset. Fra den ungarske ambassade.
Vi kauket og vi kauket. Og katten svarte.
Når han hadde kommet seg inn, så var det vel mulig å lokket ham ut, mente vi.
Jeg ringte den ungarske ambassade, men ingen svar. Det var påsketid.
Da slo lynet plutselig ned i min hjerne. Ring Utenriksdepartementet, for søren.
I UD tok de telefonen.
– Kan jeg få snakke med en av dem som steller med kattesaker, spurte jeg.
– Vi har nok ikke en egen avdeling, svarte mannen. Det var tilløp til fnis omkring meg.
Så forklarte jeg saken. Og gubben svarte:
– Jeg skal kontakte den ungarske ambassade for deg. Så kanskje de kan hjelpe pus ut.
Og det skjedde! Ferdinand kom seg ut av sitt asyl. Han hadde sittet øverst på en gardintrapp og ante vel ikke hvordan han skulle komme seg ned.
Han levde opp til sitt navn, Ferdinand.
Kommentarer