Astrids lukkede Paris

Astrid Ellensdatter Mork-Knutsen måtte reise hjem i hui og hast fra utvekslingsoppholdet på animasjonsstudier i Paris da Covid 19 kom til Frankrike. Nå har hun laget en animasjonsfilm om en lukket fransk hovedstad.

I løpet av animasjons-bacheloren på Høgskulen i Volda kan man velge mellom å dra ut i praksis eller dra på utveksling i det fjerde semesteret. Astrid valgte utveksling. Hun ville nemlig til Paris.

– Ettersom jeg har bodd i Frankrike før, ønsket jeg å dra på utveksling til École Nationale Supérieure Des Arts Décoratifs, forteller Astrid.

Den 3. februar pakket Astrid kofferten og dro til Paris. Allerede den første uken på skolen møtte hun en jente fra Kina som var glad for at hun hadde unnsluppet koronaviruset som herjet landet hennes. Astrid tenkte ikke så mye over det, på det tidspunktet var viruset stort sett begrenset til Kina og noe vi først og fremst ble konfrontert med i nyhetene. Men det tok ikke lang tid før viruset dukket opp mye, mye nærmere.

École Nationale Supérieure des Arts Décoratifs.

– Etter et par uker begynte alle de italienske utvekslingsstudentene å snakke veldig kjapt og urolig seg imellom på italiensk, og for hver dag hørte vi mer om det på nyhetene. Overskriftene var at det stort sett ikke var grunn til bekymring, men med påminnelsen: husk å vaske hender!

Metroen var like fullstappet som vanlig, men Frankrikes smittetall økte raskt. En av forstedene til Paris var hardt rammet, og det var også noen av Frankrikes grensebyer mot Italia. Men Astrid hadde ikke tid til å bekymre seg så mye for koronaen, hun var mer opptatt av å finne seg et sted å bo. I mars ringte mamma Ellen fra Halden.

– Hun var kjempebekymret, og ba meg sette på nyhetene, forteller Astrid. Erna holdt pressekonferanse og var i ferd med å stenge hele Norge. Det var 12. mars.

Dagen etter fulgte den franske presidenten Macron på, og Frankrike ble beordret i lockdown fra påfølgende mandag av.

– Jeg ble kalt hjem av UD, forteller Astrid, og jeg hadde da 48 timer på å komme meg hjem før grensene stengte. Så da dro jeg hjem, uten å vite om jeg kunne fortsette på studiet mitt, eller når jeg skulle få muligheten til å komme tilbake.

I karantene!

Astrid håpet hun kunne dra tilbake til Paris igjen etter påske. Men snart skjønte hun at nedlukkingen av verden skulle bli langvarig.

– Etter å ha lest Paolo Giordano “I smittens tid” innså jeg ganske kjapt alt det jeg ikke hadde innsett i mars! Paris, som en verdensmetropol gjennom historien, har hatt og har en symbolsk betydning: Jeg kommer ikke til å se Paris igjen på veldig, veldig, veldig lenge. Og da vil Paris og verden være endret, det vil ikke være det samme. Kriger, revolusjoner og maktoppgjør, vitenskapsutvikling, og religionsdebatter, filosofi og kunst av betydning har funnet sted i denne hovedstaden. Men når koronakrigen utspiller seg usynlig mellom folk, finnes det ingen kamp i gatene. Ingen kan gjøre noe som helst, det virker så alt for tomt for en så praktfull og storartet by.

Astrid tegner Paris i lilla og gult. Fint, ikke sant?

Tegneblokk i karantene: 

Etter en uken tid hadde ENSAD stablet sitt online studietilbud på plass, og Astrid kunne gjenoppta studiene hjemmefra. Et av fagene var Reisedagbok – eller Carnet De Voyage. Faget var forbehold franske og utenlandske utvekslingsstudenter, og oppgaven var å fortelle en historie knyttet til stedet man hadde valgt å reise til i utvekslingsperioden.

–For meg var det veldig vondt å reise fra Paris som har betydd mye for meg. Nå kunne jeg bare se denne store byen på tv, helt tom og forlatt. Dette ble starten på prosjektet mitt som handler om Paris under koronapandemien. En observasjon av en tom by, nervepirrende rolig og dødelig stille.

Et Paris uten mennesker. Astrid har så fin strek!

Astrid skulle lage en animasjonsfilm om Paris. Men å lage en animasjonsfilm er ikke gjort i en fei.

–Å lage animasjonsfilm er veldig tidkrevende! Måten man lager animasjonsfilm på er nøye planlagt og på ingen måte en spontan prosess. Det krever veldig mye hardt arbeid og mange forskjellige egenskaper.

Man starter helst med et manus.

– Deretter lager man et storyboard, forteller Astrid, det er hele filmet i et slags tegneserieformat. Dette er for å kommunisere kameravinkler, kamerabevegelser og for å planlegge animasjonen.

Her skiller animasjon og vanlig film vei i produksjonsprosessen. En animasjonsfilm må klippes ferdig i forkant.

–Måten det gjøres på er ved at man lager en animatic: det er storyboard-bildene som er gjort om til en video og klippet til musikk eller lyd. Om noen endringer skal skje med filmen må det gjøres nå, før man begynner å animere, hvis ikke blir det for sent.

Samtidig må man planlegge det visuelle uttrykket til animasjonsfilmen.

–Hvordan skal filmen se ut? Hvilken fargepalett skal den ha? Hvilken følelse og tone skal den ha? Hvilke former og visuelle virkemidler skal brukes? Hvordan skal bakgrunner og karakterer se ut? Alt dette skal planlegges og samles til en oppskrift for hvordan stilen skal se ut. Når animaticen og den visuelle stilen er på plass kan man begynne å animere.

Dette tar naturligvis tid. Skal man animere i 2D tegner man som regel 12 bilder per sekund. Per sekund! Animasjonsfilm krever altså nøye forberedelser og en klar plan.

–Men på denne filmen om Paris derimot, så gjorde jeg det totalt motsatte av hva man egentlig skal gjøre, forteller Astrid. Jeg skrev ikke manus, hadde ikke et storyboard, hadde ikke en plan og jeg visste ikke hva det kom til å bli.

Ingen storyboard, men mange fine tegninger.

Astrids lille film om Paris startet med en tegning hun tegnet da hun var tilbake i Halden etter lockdown.

–Jeg tegnet en liten tegning av Paris sin klassiske arkitektur i skisseboken min, forteller hun, så malte jeg den i akvarell. Lilla og gult er en veldig fin komplimentærkontrast og lilla er en farge jeg forbinder sterkt med Paris. Da kom ideen om å lage en film der man ser i skisseboken til en som har befunnet seg i Paris, gjort observasjoner og notert de ned, litt som en dokumentar av hverdagslivet. Hver av sidene skulle få en liten animasjon som ville få hvert av bildene til å bli levende. Dette utviklet seg til å bli en observasjon av Paris i Lockdown, og mest av alt: fraværet av mennesker. Hva er Paris uten menneskene? Så isteden for å lage storyboard og manus ble filmen til: bilde for bilde. Om jeg fikk en idé ville jeg male den, om jeg ble fornøyd animerte jeg den. Så satt jeg alt sammen. Jeg kunne derfor bruke veldig lang tid på hvert av bildene, og utvikle de små scenarioene.

Et bilde fra et bibliotek gir inspirasjon til en tegning.

For å forsterke det dokumentariske ved filmen la Astrid ved litt tekst.

–Jeg ville vise noe vakkert, sårbart og skummelt:  Det ubehagelige ved at noe var vakkert, men også tomt og melankolsk. Dette gjorde også at filmen tok veldig lang tid å fullføre, men det var også en prosess å oppdage filmen underveis mens verden utfoldet seg i Lockdown. Jeg kunne aldri ha planlagt den i februar og gjennomført den, for jeg visste ikke hvordan det ville føles å være i Lockdown, eller hva som ble viktig for oss. Jeg måtte føle på hvordan det var å være rammet av en global krise, det har vært et maraton for oss alle sammen, og det er ennå ikke over.

 

«Så rolig

Bråket fra en tom by

Stillheten fra det usynlige vitnet her nede

Hviskingen fra vinden  – det eneste pustet av liv gjennom plassene

Ingen går ut, for livet er ikke lenger

Jeg er ikke lenger.»

 

Tomme fortauskafeer i Paris. Illustrasjon: Astrid.

En animasjonsfilm bør nødvendigvis ha et lydspor. Astrid trengte ikke å søke høyt og lavt etter noen som kunne lage musikk til filmen hennes.

– For meg er det kjempeviktig å finne riktig musikkuttrykk som kan forsterke det jeg ønsker å formidle gjennom filmen. Min fantastiske kjæreste Martin Alexander Gulbrandsen, som også er fra Halden, var førstevalget på dette prosjektet. Musikken han spiller er veldig melankolsk og melodisk som var akkurat det jeg så for meg til dette prosjektet. Jeg spurte ham om han kunne spille inn at han nynnet og spilte gitar, og jeg prøvde så godt jeg kunne å beskrive hva jeg var ute etter. Med en gang klarte han å lage det perfekte lydsporet – som er på filmen nå. Musikk er 50% av stemningen til en film, og her løftet det hele filmen. Man føler filmen på en helt annen måte med musikk.

Martin Alexander Gulbrandsen.

Etter at Astrids film var ferdig fikk den plutselig internasjonal oppmerksomhet.

–Jeg har vært veldig heldig med at jeg rakk å fullføre filmen i år, og at jeg har valgt et så aktuelt tema. Jeg tror at det har mye å si at filmen handler om Paris. Det har medført at et internasjonalt publikum har vist interesse. Jeg har meldt filmen på flere internasjonale festivaler og venter fortsatt på svar fra noen, men så langt har filmen vært vist i Mexico, og Hellas, og 16. november ble den vist i Newbourg i USA. Filmen rakk ingen deadlines for norske festivaler i 2020, så vi får krysse fingrene for 2021. Jeg håper jeg kanskje får vist den på en fransk festival.

Tilbakemeldingene fra kjente og ukjente har vært overveldende.

–Jeg blir helt satt ut av responsen fra venner og folk på internett, forteller Astrid. Jeg vurderte et par ganger å gi opp og ikke fullføre fordi jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle komme meg i mål, og nå er jeg så glad for at jeg presset meg selv til å få det til. Det er helt uvirkelig at noe jeg lagde på kjøkkenet i Halden i Lockdown nå blir vist på andre siden av kloden!

Nå er Astrid i fred med å fullføre det siste året på sin bachelor i animasjon i Volda. Endelig kan hun gå på skolen igjen, sammen med sine medstudenter.

– Jeg stortrives med det, det er veldig godt miljø og jeg går i klasse med superflinke folk. Jeg holder nå på med bachelor-filmen min, som jeg har et helt studieår på å fullføre. Jeg skal ikke avsløre for mye, men det er en kortfilm som handler om eksistensialisme. Animasjon er det beste mediet til å uttrykke filosofiske ideer, fordi “animasjon kan bli alt”. Filmen min handler om en dikter med skrivesperre i limbo og det skumleste spørsmålet av alle: hvordan kan du vite at du er virkelig?

Cité Fermée av Astrid Ellensdatter Mork-Knutsen: 

 

Alle foto tilhører Astrid Ellensdatter Mork-Knutsen.

 

Kommentarer

kommentarer