Neida, pinnsvinets sommer er ikke på noen måte over. Jeg hadde en liten avstandspassiar med Arthur her forleden solskinnskveld. Han lurte naturligvis på hvorfor jeg viste meg uten mat i hendene. Kom jeg virkelig bare nedover grusgangen for å titte på et sølle pinnsvin – et dyr som absolutt ikke hadde andre tanker en føde i tankene? Dumme gubbe!
Så måtte jeg piltre inn igjen – etter litt attergløymd middagskylling. Om det kunne tenke seg at herr Arthur ville legge nesa si borti slike lekkerbiskner? Det ville herr Pinnsvin, som ikke bare heter Arthur til evig tid, men som en polsk kollega har døpt Arthuro. Så kan man da velge.
Jeg trakk meg tilbake, men hadde Arthur innen synsvidde. Jeg så at kyllingen forsvant. Nå skulle Arthur ut på sin daglige sene vandring, som uten videre kan være to kilometer. Det livgivende måltidet under krakken var over.
Vi sees, sa jeg og gikk inn til de indre gemakker. Enten iår eller til neste år. Jeg synes tydelig Arthur blunket tilbake.
Gamle blir disse pinnsvinene ikke, høyst etpar år. Labber og spiser. Sover og elsker. Det blir kjøttetende barn av slikt.
Kanskje ser vi Arthur igjen. Jeg skal hojte på´n!
Kommentarer