For 31 år siden åpnet scenegardinene seg for den første oppsetningen av Juleselskapet i Fredrikshalds Teater. Det var starten på en rekke teateroppsetninger som senere har blitt en viktig tradisjon for mange. Meg inkludert. Jeg var åtte år første gang jeg var med i juleselskapet. For en åtte år gammel jente var det å stå på scenen sammen med så mange talentfulle mennesker utrolig spennende. Juleselskapet har gitt meg mye glede opp gjennom årene. Noe jeg er helt sikker på at det har gjort for mange andre også.
I år skal juleselskapet feire sitt 30-årsjubileum. 30 år med sceneglede, samhold, kreativitet og læring. Jubileumet skulle egentlig feires i fjor, men sånn ble det jo dessverre ikke. Oppsetningen gikk ikke som planlagt, og for første gang på mange år var teateret tomt den siste uka i november. Heldigvis kommer det nå endelig en forestilling!
Men hvordan begynte egentlig eventyret om Juleselskapet? Jeg har tatt en prat med Caroline Rolstad, som var med og starte Juleselskapet på åttitallet.
– Det var nok litt tilfeldig, sier Caroline.
De var nettopp ferdig med å sette opp en forestilling med Halden barne- og ungdomsteater. Det var mens de sto nede i teateret etter siste forestilling at ideen kom. Hva med å sette opp noe til jul? Ideen om å sette opp Reisen til julestjernen kom fort. Navnet Juleselskapet kom like etter. De satte straks i gang med å forme forestillingen, noe som tok mye jobb og dedikasjon.
– Det er noe med at når ting er morsomt så orker man veldig mye, forteller Caroline. Man inspirerer hverandre, og det er jo en veldig morsom greie å jobbe med barn, ungdom og voksne sammen.
Valget om å sette opp Reisen til julestjernen var lett. Forestillingen er veldig enkel, men laget på en veldig genial måte som gjør at den funker overalt. Og det var nok riktig valg, for første året ble en stor suksess. Ti stapp fulle forestillinger!
– Vi ga bort en del penger det året, forteller Caroline.
Da de hadde gått veldig i overskudd ga Juleselskapet penger videre til barn i Romania. Med slik suksess ble det ganske fort bestemt at dette skulle gjentas neste år.
For Caroline og gjengen ble det viktig å holde seg til tradisjonelle forestillinger. På den måten var de flinke til å sikre økonomien. Problemer med penger og økonomi blir ofte det som ødelegger for amatørgrupper. Dette stresset var noe de ville unngå, og det var derfor smartest å holde seg til det tradisjonelle.
Da jeg spurte Caroline om det var en oppsetning eller en historie hun husket spesielt godt, klarte hun ikke velge bare én.
– Det er så veldig mange at det kunne vært skrevet en bok.
Med så mange forskjellige mennesker i så mange aldere og generasjoner samlet, kan jeg forestille meg at listen med minner er lang. Caroline har klart å ta med seg en del av juleselskapet dit hun flyttet, og på sin måte bevare minnene.
– Jeg har alle kostymene og kulissene til reisen til julestjernen her, forteller hun. Av og til er jeg nede og ser på dem og da tenker jeg på alle de menneskene som har vært med.
Selv om hun ikke merket det da hun var midt oppi det, har Juleselskapet blitt noe av det viktigste Caroline har gjort. Alle menneskene, minnene og opplevelsene gjennom årene. Og alle de positive tilbakemeldingene.
Uansett hvor viktig og hyggelig noe er for deg, kommer det til en ende til slutt. For Caroline var dette en avgjørelse som hun verken syntes var vanskelig eller trist.
– Det er noe med at alt har sin tid, sier Caroline. Det var nå på tide at juleselskapet skulle komme seg videre og få prøvd nye ting. Tid for utvikling, og skape rom for andre ideer.
Caroline bestemte seg for å gi seg. Og i 2016 sto teateret tomt. Det var første gang på flere år hvor juleselskapet ikke satte opp noen forestilling i teateret. Året etter var de endelig tilbake og klare med musikalen Oliver; en stor musikal Juleselskapet nå hadde brukt lang tid og mye krefter på å få til. Første forestilling uten Caroline Rolstad, og Veronica Mittet hadde offisielt tatt over stafettpinnen. Men hvordan var Veronicas vei hit? For henne startet historien med juleselskapet da hun var 17.
Da Veronica startet på musikk, dans, drama linja på Risum videregående, ble hun fort misunnelig på at de andre jentene kjente Caroline, som var fagansvarlig på linja.
– Jeg husker jeg tenkte å gud hva skal til for å få være med.
Det var ikke før noen år senere at Veronica ble spurt om hun ville være med. Det gikk dermed fra et stort ønske om å få være med, til et par år senere å endelig få gleden av å være med selv.
Siste året til Caroline i Juleselskapet var Veronica høygravid. Det var da Caroline først spurte om hun ville være produsent, siden hun da ikke skulle spille.
– Da Caroline ringte og sa; nå flytter jeg for godt og kommer til å trekke meg helt ut, og jeg vil at du skal ta over, så begynte jeg å gråte, forteller Veronica. Det var vanskelig å forestille seg at Caroline, etter så mange år, ikke skulle være der.
For Veronica ble det som å skulle være hjemme alene for første gang. Noe som var litt skummelt, men samtidig spennende.
– Det var sånn, aahh jeg kan jo ikke det, samtidig som jeg visste at det ikke gikk an å ikke gjøre det, fortsetter Veronica.
Det å være leder for Juleselskapet hadde aldri vært en jobb Veronica hadde ønsket seg, men det var ikke et alternativ å ikke gjøre det heller. Caroline hadde lenge vært et idol, og en voksenperson Veronica hadde sett veldig opp til, helt siden hun var tenåring selv. Veronica samlet et knippe av Juleselskapets gode krefter til et møte.
– Og så la vi en plan. Fra da av var det klart at det var ikke jeg som tok over stafettpinnen, men Vi.
Det ble etablert et styre bestående av Veronica, Geir Andersen, Gro-Janet Mo, Merethe Brække og Lene Larsen. Med på laget var også Bjørn Ingvaldsen som musikalsk ansvarlig og produsent Catharina Amundsen. At disse nøkkelpersonene var med på laget, var helt avgjørende for at Juleselskapet kunne reise videre.
Musikalen Oliver var den første som ble satt opp av det nye styret, og den ble en stor suksess. Og ved en såpass stor suksess, ligger det mye stress og jobb bak.
– Jeg tror jeg hadde nervene sånn helt ut i huden da forestillingen nærmet seg, forteller Veronica.
Alt var da ute av hendene hennes.
Dansescenene i Oliver var ifølge Veronica noe av det fineste. Den jobben og dedikasjonen det hadde tatt fra både Sverre Magnus og Sara fra danseskolen, men også alle barna, var enorm.
Den sommeren ble Bjørn Ingvaldsen akutt syk. Da ble plutselig alt snudd på hodet. Skulle de droppe det? Fortsette? Kjenner de noen andre med den kompetansen? Som i tillegg er villig til å samle et orkester på ni mann?
– Også er man jo helt dust da, så man finner ut at «ja! vi prøver det».
Heldigvis fikk de inn Knut Henriksen som musikalsk leder til slutt, men problemene stoppet ikke der. Rundt en uke før premieren øvde orkesteret og skuespillerne sammen for første gang.
– Det viste seg at vi hadde øvd med ulike manus og partitur, forteller Veronica. At det gikk å sy det sammen på en uke var helt utrolig.
Heldigvis fikk de det til.
Selv om det var mye jobb og stress, syntes Veronica det var en utrolig morsom jobb. Og alt ble verdt det etter å ha sett resultatet. Det ga troa på at de kunne satse og løfte Juleselskapet inn i fremtiden.
– Det ble et vakkert resultat må jeg si, avslutter Veronica.
I november setter Juleselskapet opp Nøtteknekkeren. En helt ny forestilling for juleselskapet, som skal feire 30 år med teateroppsetninger i Fredrikshald Teater. Rollene er besatt, kostymer og kulisser er i ferd med å ferdigstilles, og billettene er ute. Så løp og kjøp! Nå er det bare å glede seg.
Og sist, men ikke minst: Gratulerer med 30 år!
Her finner du billetter til Nøtteknekkeren.
Kommentarer