Foreningene Norden ble stiftet i Danmark, Norge og Sverige i 1919. Målet var å styrke fellesskapet mellom de nordiske statene og mellom nordboerne. Bakgrunnen var det kraftige utenriks- og handelspolitiske presset på Skandinavia under første verdenskrig. Norsk, svensk og dansk nøytralitet, handel og skipsfart ble utfordret, og spesielt det handelspolitiske samarbeidet som vokste fram mellom de tre landene i 1917–18, ble en viktig katalysator for ønsker om mer nordisk samarbeid. På den tiden var det stor knapphet på nødvendighetsvarer, rasjonering, dyrtid og politisk uro. Et omfattende nordisk varebytte ble lansert og sett på som så vellykket at en på et ministermøte i København i juni 1918 «enedes om å søke former for samarbeide på dette område også efter krigens slutning.»
Det var typisk for tidsånden ved slutten av første verdenskrig at ordparet «nordisk samarbeid» kom i bruk. På statlig nivå kom det blant annet i stand et utvidet samarbeid om sosialpolitiske spørsmål. Innenfor organisasjonslivet ble en rekke formelle kontakter knyttet. I nærings- og arbeidslivet ble forskjellige felles forbund etablert, og nordiske kongresser ble holdt i økende takt. De pur unge Foreningene Norden omtalte denne virksomheten slik: «Man nøier sig ikke med at stole på egen erfaring alene; man har vænnet sig til at søke støtte hos hverandre. Trangen til samarbeide er gåt de nordiske folk i blodet.»
Men det mellomstatlige samarbeidet gikk tilbake da den økonomiske krisen etter første verdenskrig skyllet inn over Norden. Også det bebudede handelspolitiske samarbeidet ble skrinlagt. På den annen side gikk stort sett forenings- og forbundssamarbeidet, de mange kongressene, kursene og seminarene, ufortrødent videre. Likevel: Av alle nordiske sammenslutningene som ble etablert da og senere, er det kun Foreningene Norden som har gitt seg selv som eneste oppgave å fremme nordisk samarbeid, samhold, vennskap og kjennskap. De utvidet fellesskapet med en forening på Island i 1922 og i Finland i 1924, og etter andre verdenskrig kom det Norden-foreninger også på Færøyene, Åland og Grønland. I 1965 kom Foreningene Nordens Forbund. Det skulle ivareta de nasjonale foreningenes felles interesser. En rekke lokallag ble tidlig etablert. I Norge fikk disse stor utbredelse fra 1936 i forbindelse med arrangementet «Nordens dag» – også Foreningen Norden Halden, et av landets største og mest vitale lokallag, ble opprettet det året.
Nordistenes ambisjoner: Bare gode naboer?
I utgangspunktet var forbindelsene og kontaktene over landegrensene mangfoldige, og de implisertes utgangspunkter og målsettinger for Norden-bevegelsen likeså. Så hva skulle Foreningene Norden jobbe med? For noen var det kulturforbindelsene som var det vesentlige. Disse argumenterte med at nordboerne burde utveksle tanker, erfaringer og kunnskaper basert på naboskap, felles kulturelt grunnlag og skandinavisk språkfellesskap. Andre viste fremfor alt interesse for å harmonisere landenes politiske, rettslige og sosiale institusjoner. Det ville fremme mulighetene for en mer levende forbindelse mellom folkene – for eksempel gjennom et felles arbeids- og utdanningsmarked. Atter andre var mest opptatt av å etablere et fast skandinavisk samhold i utenrikspolitiske, forsvarsmessige og handelspolitiske spørsmål.
Disse ulike ønskene for hva foreningene skulle arbeide med, var stort sett en funksjon av de involvertes nasjonalitet: De svenske og danske initiativtakerne ønsket å etablere én forening som skulle fremme nordisk politisk og økonomisk enhet innad og utad, og som skulle arbeide for å gi de nordiske folkene en særstilling hos hverandre. De fleste som ønsket seg økt nordisk samarbeid i Norge begrenset seg i både skrift og tale til å gå inn for et økt frivillig og privatsamarbeid, og at det måtte bli tre nasjonale, uavhengige foreninger. Samarbeidet kunne være av både økonomisk og kulturell art, men utelukkende frivillig, privat og folkelig i karakter og målsetting. En sentral norsk nordist uttrykte dette slik: «Politik i egentlig forstand skal foreningen ikke drive. Det som ´Norden`tænker paa, er jo forresten heller ikke i første række en statsmandsopgave.»
Det som virkelig behøvdes, mente de norske involverte, var et samlingsorgan; et sammenknytningspunkt for alt nordisk samarbeid. Herfra kunne samarbeidet langsomt utvides, men programmet måtte være begrenset. De danske og svenske representantene skal ha vært skuffet over nordmennenes holdninger. Det kan de vel ha vært. På den annen side hadde en av de ivrigste involverte på norsk side, daværende stortingspresident Johan Ludwig Mowinckel (V), på forhånd orientert dem om at de rådende stemningene i Norge var preget av nasjonalisme, engstelse for en aggressiv svensk utenrikspolitikk og mistillit til nordismen. Nordmenn var ømfintlige overfor alt som minnet om union, og selv de uskyldigste samarbeidsfremstøt kunne knuses mot frigjøringsverket fra 1905.
Og det var en rekke problemer. For eksempel var det enkelte adelige, høyborgerlige og militære svensker som høylytt gikk inn for at Sverige burde forsøke å gjenopprette stillingen som ledende østersjømakt når både Tyskland og Russland var satt (midlertidig) ut av spill, og noen i disse miljøene mente også at Sverige burde spille samme rolle i nordisk politikk som Preussen hadde gjort da Tyskland ble samlet til ett rike. Slike utspill vanskeliggjorde jobben for den norske Foreningen Nordens arbeidsutvalg. Et mer konkret problem var den svensk-norske dragkampen om Svalbards internasjonale status vinteren 1918–19. Foreningen Nordens berettigelse ble dratt i tvil. I norsk opinion ble det nemlig stilt spørsmål om noen holdt på med å etablere en forening som skulle tale svenske interesser når Sverige samtidig motarbeidet norsk svalbardpolitikk.
Den danske og svenske skuffelsen over at nordmennene ikke ville arbeide for å få til et nært sammentømret økonomisk og politisk samarbeid var ikke overveldende. Både danske og svenske nordister var innstilt på at en forening skulle opprettes, og den måtte ha norsk medlemskap. Uten Norge intet Norden. Derfor ble nordmennenes programstrykninger akseptert, og i løpet av høsten 1918 til våren 1919 ble de enige om å utforme et program preget av kultur- og opplysningssaker. Norden-foreningene skulle konsentrere seg om å spre kunnskap om sosiale, økonomiske og kulturelle forhold i nabolandene gjennom foredrag, møter, studiereiser, publikasjoner og så videre. Målet var å komme så vidt omkring og å nå ut til så mange forskjellige folkegrupper som det var praktisk mulig – og; hvis nye samarbeidsområder skulle tas opp, måtte hvert lands særinteresser holdes høyt (jevnfør de norske holdningene).
Fra foreningenes arbeidsfelt
I all hovedsak fortsatte Norden-foreningene med kulturelt arbeid og opplysningsvirksomhet i de neste 100 årene. Riktig nok tok de tidlig opp spørsmål vedrørende nordisk lovgivning med sikte på å komme fram til mer gjensidighet og likestilling. Det gjaldt innenfor sosiallovgivningen og passlovgivningen. Passbruk ved mellomnordiske grenser ønsket de å fjerne helt. Det varte til 1950-årene før det kom et gjennombrudd på dette området, i og med etableringen av en nordisk passunion, så vel som at det på 1950-tallet også ble etablert et felles nordisk arbeidsmarked og en nordisk sosialkonvensjon.
For å fremme folkeopplysningen holdt foreningene fra tidlig på 1920-tallet studiekurs, foredrag, møter og studiereiser. De publiserte bokkataloger om nordiske forhold og fremmet utbredelsen av nordisk litteratur, særlig til bibliotek. Foreningene arrangerte barneutvekslinger, skolereiser, lektoratreiser og de gjennomførte lærebokgranskinger i historie og geografi. Av deres egne publikasjoner står årbøkene 1920–39 aller fremst. Norden-foreningene fikk også istand utvekslinger av lærere ved folkehøyskoler og andre skoleslag. De arbeidet iherdig for at skolebarn skulle få moderasjon i billettprisene i forbindelse med reiser på tog og båt i Norden. Dels arrangerte de gjensidige skolebesøk, dels la de opp bestemte ruter for skolebarns feriereiser. I sammenheng med skolereisene, men – som nevnt ovenfor også på generell basis – arbeidet de for å bryte ned passtvangen i Norden, og noen mindre lettelser fikk de til også før andre verdenskrig, først og fremst på reiser mellom Sverige og Danmark. Foreningene Norden var også formidlingssentraler for folk som ønsket å komme i kontakt med organisasjoner og myndigheter i nabolandene. Målet var at båndene skulle bli så sterke at nordboerne ville tenke og føle nordisk, også om fellesskapet skulle bli satt på prøve.
Vekst og tilbakegang
Fra midten av 1930-årene ble de statlige nordiske relasjonene bedre. Flere interne konflikter ble skrinlagt, og ute i Europa ble truslene fra nazismen og kommunismen mer fremtredende. Foreningene Norden fikk en stor medlemsvekst, også den norske foreningen fikk det – først og fremst etter det nevnte arrangementet «Nordens dag» i 1936. I 1939 opprettet de vennskapskommuneforbindelser, og optimismen på vegne av nordisk fellesskap og samarbeid var sterk. I krigs- og okkupasjonsårene 1940–45 stanset alt dette arbeidet i Norge. I Sverige og Danmark gikk debattene om Nordens fremtid ganske høylytt, skriftlig og muntlig, og da foreningene i 1945 gjenopptok sitt normale arbeid gikk de inn en ny vekstfase. Det gjaldt også i Norge. Flere lokallag ble opprettet, mange flere medlemmer kom til, og det ble nå etablert vennskapskommunekjeder i stort antall. Halden fikk sin kjede med Ringsted, Skövde og Vammala (nå Sastamala) i 1946.
Veksten kulminerte rundt 1960. Da hadde den danske Norden-foreningen omkring 60 000 medlemmer, den svenske foreningen cirka 30 000 og den norske Foreningen Norden om lag 13 000 medlemmer. Pohjola-Norden (Finland) hadde ved midten av 1950-tallet på det meste rundt 20 000 i sine rekker. Norræna Félagid (Island) hadde i 1960 cirka 2500 medlemmer. I Norge og Finland, men særlig i Danmark, gikk medlemstallene sterkt tilbake etter 1960. Svensk Norden og Norræna Félagid fortsatte på den annen side en moderat vekst til omkring 1980. Det offisielle, statlige samarbeidet ble grundigere og mer vidtrekkende mellom 1945 og 1972. Noen av de samarbeidsordningene som kom til på 1950-tallet, er nevnt. Vi tar også med at Nordisk Råd ble etablert i 1952 og Nordisk Ministerråd i 1971. Grunnloven for det nordiske samarbeidet, Helsingforstraktaten, ble skrevet under 23. mars 1962. Foreningene Norden var i alle tilfeller ivrige pådrivere.
Men nordisk samarbeid kom fra inngangen til 1970-årene til å møte mer motbør. Et forsøk på å få til en nordisk økonomisk union, Nordøk, falt i fisk. I stedet ble Europa-spørsmålet mer påtrengende, og med først Danmark (1973) som medlem i daværende EF og senere også Sverige og Finland (1995) i EU, ble både kartet og terrenget mye endret. Selv om en rekke undersøkelser viste at nordboerne var sterkt nordisk orientert gjennom de tre siste tiårene av 1900-tallet, ble den politiske interessen for Norden svakere fram til rundt 2010. Medlemsmassen i Norden-foreningene ble mindre.
Status i 2019
I våre dager har den norske foreningen cirka 5000 medlemmer. Arbeidet har fortsatt ufortrødent, og altså i all hovedsak etter de retningslinjene som ble staket ut rundt 1920: Opplysningsarbeid og spredning av vennskap og kjennskap folk i mellom står sentralt. Tiltak har avløst tiltak, og særlig har innsatsen rettet mot barn og unge vært formidabel. Kampanjene for opprettholdelse av barns nordiske språkforståelse har i de siste årene delvis vært preget av den økte «dubbingen» av TV-program. «La Pippi og Emil snakke svensk», sier den norske Norden-foreningen.
Nytt i de siste årene er at Norden-foreningene (også den norske) nå går inn for en nordisk forbundsstat, noe som i beste fall er et mål på lang sikt. I tiden før 100-årsjubileet har dessuten det offisielle nordiske samarbeidet blitt styrket på et tidligere ikke-samarbeidsområde; militært forsvar. Og de mange urolighetene i verden i den siste tiårsperioden (finanskrise, flyktningkrise, et mer fremoverlent Russland, krig i Øst-Europa og et USA som synes mer proteksjonistisk og med større tilbøyelighet til alenegang i verdenspolitikken) har påny fått flere nordboere til å tenke mer nordisk og ønske seg mer nordisk samarbeid og samhold. Foreningene Norden er fortsatt den viktigste folkelige pådriveren for dette.
I Halden markerer og feirer foreningen 100-årsjubileet på Nordens dag 23. mars. Markeringen er tredelt. Først vil Nordens park ved Tista senter bli offisielt innviet. Deretter blir det konsert i Brygga kultursal, og før kvelden er omme er det spist festmat i Haldens Klub.
Svein Olav Hansen er historiker. Han skrev i sin tid Foreningen Nordens 75-årsberetning og jobber nå med 100-årsberetningen. Den lanseres på Gyldendal høsten 2019. Hansen er også nyvalgt leder i Foreningen Norden Halden.
Les mer om Foreningen Nordens markering av jubileet lørdag 23. mars her. Les også om den påfølgende jubileumskonserten i Brygga kultursal samme kveld.
Kommentarer