Torsdag 4. november gikk årets første Opera på by’n av stabelen på Bryggerhuset Syd.
Om jeg noen gang har lurt på hvordan klassisk opera, blandet med Torbjørn Egner og Muppeshow ville fortonet seg, ja da lurer jeg ikke lenger på det. Og om noen mot formodning skulle finne på å si at opera er uforståelig og kjedelig så kan jeg garantere deg at de ikke var på Bryggerhuset på sesongåpningen av «Opera på By’n».
Kveldens sangere, Stina Levvel og Trond Gudevold, har begge en unik formidlingsevne og et engasjement som smitter over på publikum. Sammen er de et aldri så lite fyrverkeri, og med Mats-André Solis stødige akkompagnement forfører de oss fra første tone og holder gløden gjennom hele kvelden. En kveld om tok så altfor fort slutt. Det flørtes fra første tone. Ingen tvil om at Trond er i sitt ess når han får kontakt og reaksjoner fra publikum.
Han starter kvelden med «Vagabond» før Stina, som betror oss at hun er en liten språknerd, gir oss en nynorsk oversettelse av Habanera fra Carmen. Hun har oversatt flere av innslagene hun synger i kveld og syntes det er viktig at man skal forstå ordene som formidles. (Den nynorske oversettelsen av Habaneraen er av Edvard Hoem) Vi kommer ikke utenom Katalogarien Fra Don Giovanni.
Sist vi hørte Trond i rollen som Laparello var under Operafestivalen tidligere i år. Jeg har hørt denne arien fremfør flere ganger, både av Trond og av andre. Det er rett og slett en liste over Don Giovannis mange kvinnelige erobringer. For hver gang jeg har hørt den har antallet Haldenerobringer bare steget og steget. Torsdag måtte det enda en underkategori til, fra land, fylke, by og ned på detaljnivå: Bryggerhuset. Og jammen var det ikke et par på lista fra Bryggerhuset. Om det er fordi koronarestriksjoner er lettet på og kultursugne haldensere fylte opp lokalet mer enn hva vi har vært vane med, eller om operafolket har blitt litt løse på tråden det siste året, er ikke godt å si.
Stina tar oss videre med til Cabaret-verdenen. Det er litt vanskelig å plukke favoritter fra en kveld om denne, men dette var et høydepunkt for meg. Sangene om George (til tider også som Georgia) og Black Max formidles med en unik innlevelse og sjarme. Man blir dratt med inn i historien, og er på plass og skåler med George og blir litt skremt av Black Max. Siste Cabaret-sang, Amore, får fram gåsehudfaktoren. Det hele er så lekent og lett, så kontrollert og vakkert.
De fortsetter med kjærlighet som tema fram til pause. Tronds fyldige basstemme smyger seg inn i sjela -«…so in love with you my love» mens Stina forteller som en sigøyners kjærlighet til både hjemland og forlovede Papgeno og Papagena gjøre en snarvisitt for å kickstarte showet etter pause med en litt mer humoristisk tilnærming til hele kjærlighetsstyret. De har allerede funnet hverandre og er mer opptatt av neste steg: nemlig barn. Trond overtar scenegulvet og introduserer neste innslag. -«For han her går det veldig gæli’ veldig fort». Det lover jo ikke bra. Når han forsetter med å snakke om kompliserte, evigvarende arier som blir så lange at man på slutten er sikker på at italiensk høres ut som norsk, ja da legger han lista for neste innslag relativt lavt. Og er det en lang arie, ja da er den trist.
Det hele begynner hjerteskjærende vakkert og det fortsetter også vakkert, men så… -«..vi lister oss så stilt på tå». At vi hva-for-noe? -«..når vi skal ut å røve». Det humres fra bordene når våre kjæreste røvere fra Kardemommeby sniker seg inn og røver vår lille operaverden på Bryggerhuset. Stina fortsetter med en egen oversettelse av en låt fra operettens verden. -«Ja, for det er lov å si låt, er det ikke?» spør Stina. Jo, det må da være lov. Og så er det hyggelig når man skjønner hva det synges om. Selv om Stina er en mester i å formidle sangene (eller låtene om du vil) som hun synger hjelper det så absolutt på helheten at teksten er på norsk. Opplevelsen blir nær, mer intens. Det er ikke bare sang.
Trond kommer snikene fra bakre hjørne med klarinetten sin. Myke toner sprer seg ut i lokalet, stillheten senker seg og vi sitter som tente lys i frykt for at det skal være en tone som forsvinner for oss. Stina Levvel og Trond Gudevolds oppgave for denne torsdagskvelden var å lage et program man vanligvis ikke hører på Operapub. Noe litt utenom det vanlige. Litt opera på tvers. Og det har de jammen greid.
Kvelden har inneholdt det meste, fra opera iblandet norsk barneviser, via operetter, innom cabaret, mot tango og de klassiske kjærlighetserklæringene. Som om ikke det var nok blandes det inn en landeplage fra Muppetshow også. Om jeg sier «mana mana» hjemme, får jeg garantert to som svarer «du duu du du du». At jeg skulle få dette som allsang på Bryggerhuset med to operasangere som forsangere var vel et scenario jeg aldri har forestilt meg. Smittet av Trond og Stinas engasjement synger vi av hjertens lyst. Alle sammen. Og når man tror at NÅ kan man ikke gå mer på tvers, ja da slår de til med en avslutning på tjukk Fredrikstaddialekt. Her er det ikke Don Giovanni, men Jon Johanny fra Fredrikstad som prøver å få med seg ei rype til å jangle på vollæne og cruise rundt i Chevvy’n med. Smilende og med en god dose kulturelt påfyll trekker jeg meg ut fra Haldens alternative, lille operascene. Gleder meg allerede til enste gang.
Alle foto: Mery Ann Susort/Opera Østfold.
Kommentarer