Åpent brev til Gunvor Anna

Hej, lilla gumpan.

Din gamle grandonkel Oswall, også kjent som onkel B, er veldig glad i deg. Det er viktig å påpeke det før jeg fortsetter.

Jeg beklager at årets julegaver gikk under kategorien ‘klin og gørr’. Jeg burde hørt på din mor da hun sa at jeg burde gi deg noe som kunne gi deg en slags form for musikalsk oppdragelse, akkurat som hun fikk av meg da hun selv var på din alder.

Slik sett har jeg a) forsøkt å bøte på dette, og b) muligens tryna fullstendig.

Din noen og tredve års musikalsk forgangne onkel har hatt en helg i nettopp musikkens tegn. Stort sett hyggelig. Gjest på konsert, gjest i hus. Mye lykke og fromme. Den såre kjensgjerningen at jeg aldri skulle ha sluttet å øve i 1985. Alternativt ta med meg tekster og stemmegaffel når jeg blir hijacket av brannmenn for å spille for et svært hyggelig lag.

Trivelig var det okke som (gammelmannsutrykk) og ikke minst var jeg innom noe så sjeldent som en platesjappe, beleilig plassert vegg i vegg med Siste Reis.

Og tror du ikke, baske meg, at Ronny, innehaveren, hadde brukt sine utmerkede evner og solgt to av skivene mine. Og på toppen av det solgte vi to til mens jeg var der.

Derfor tok jeg den nyinntjente formuen og kjøpte et dobbeltalbum med ‘Crass’ til deg og halvveis krita en ‘Stiff Little Fingers’ greie til meg selv. Ikke mye arv igjen her, altså.

Denne ‘Crass’ skiva volder meg litt hodebry. At det er et klistremerke på coveret som påpeker at den er remastret til ‘…as it was in the beginning’ er ikke nødvendigvis et godt tegn.

Jeg ble kjent med ‘Crass’ i London da jeg var på din alder. OK, litt eldre. Det var i punkens svalesangdager og den eneste grunnen til at jeg kjøpte ‘Crass’ sine singler var fordi jeg var fysen på fish’n’chips. Platene deres var nemlig innpakket i avispapir.

Her snakker vi altså om et band med tre vokalister. Med de velklingende navnene Steve Ignorant, Eve Libertine og Joy de Vivre. Klin på med en gitarist som heter Phill Free og en visuell artist med det relativt velkjente navnet Ge Sus, så skjønner man jo brått at det ikke er spesielt egnet for syvårige piker med korketrekkere. Altså i frisørverdenen, ikke naboen til platesjappa…

Apropos frisørverdenen; jeg har ikke konsultert min uklippede, noe uortodokse, men og brilliante advokat i sakens anliggende, så jeg vet ikke hva strafferammen er for å gi en pike, helt uavhengig om hun har vært på ‘Tons of rock’ siden hun kunne krype, en skive med ‘Crass’

Et alternativ til ‘Crass’ kunne jo også naturligvis vært ‘Sex Pistols’, men Gunvor vokste tidlig fra dem og ble superfan av Shirley Bassey istedet. Rimelig bredt spekter i musikksmaken hos jenta. Foto: privat.

Til mitt knøttlille forsvar skal jeg si at coveret er det tøffeste jeg har sett på denne milleniumssiden, og i fall du alternativt ønsker deg det tøffeste coverbildet og musikken fra de glade, mismodige, alvorlige tidligere tider, så fikser Ronny i platesjappa ‘London Calling’ med verdens tøffeste band.

Da, skjønner du, lilla Gumpan, får du i så fall samme musikalske dåp som din mor.

…Eller skal vi bare være skvær gærne. Sprette plasten og høre ‘Major General Despair’ og andre gla’ låter fra dobbelskiva ‘Best Before …see back’ med ‘Crass’.

Jeg har, oss i mellom, ikke turt å se ‘best før datoen’ på baksiden.

O Blakk

 

 

Kommentarer

kommentarer