Anemones piano

Margrete Rognli (f.1960) vokste opp på Idd, nærmere bestemt på Klepperveien, og kan fortsatt kjenne dragning mot store åpne jorder. Det var ikke langt fra barndomshjemmet til Iddefjorden, men på det tidspunktet var den så forurenset at ingen burde bade der. Akkurat det er litt trist å tenke på, synes hun, men fjorden er heldigvis på bedringens vei nå.

Det ble Øberg barneskole, Risum ungdomsskole, Porsnes videregående og så et par år med jobb på Apoteket Ørnen, før ferden gikk til Oslo og videre til Tromsø. Nå har hun bodd mange år i sørlandsbyen Kristiansand, men turer til Halden blir det rett som det er.

-Jeg har vel alltid likt å skrive. Det kan nok hende noen har lest noe av meg uten å vite det, for jeg likte å være anonym de gangene jeg fikk antatt småting i diverse ukeblader. Det var først i 2011 jeg skrev romanen «En duft av ingefær» med fullt navn og adresse, for å si det sånn. Det gikk fint, så derfor skrev jeg tre skjønnlitterære romaner til.

«Anemoenes piano» er altså min femte roman. Bakgrunnsteppet for den er fra min egen barndom på 1960-70-tallet i Halden. Det er ikke en selvbiografi, men noe av meg som forfatter vil vel alltid være sydd inn i manuset. Jeg kan ikke spille piano, men noen år med gitar og sang på Halden musikkskole fikk jeg med meg.

 Anemone er et utilpass barn, overvektig, overbeskytta og mobba. På utsida er familien helt vanlig, men mor har store ambisjoner for datteren sin. Så store er ambisjonene at de til slutt tar overhånd.

– Jo, det er en roman, men det har vært viktig for meg at den er tidsriktig. Når man skriver om en bestemt tidsepoke, så synes jeg det er viktig at det stemmer med det materielle som interiør, biler og klær for eksempel. Kanskje fortsetter jeg med bok nummer to. Det kunne jo vært spennende å følge Anemone videre og se hvordan det går med henne inn i 80-tallet.

«Anemones piano» kan kjøpes mange steder både på nett og hos forskjellige bokhandlere. Ekstra hyggelig synes jeg det er at både Norli Køhn og ARK på Tista-senteret tok den inn!