Jeg merket at den litt nerdete musikeren i meg hadde store forventninger til bandet med det litt unike navnet Aiming For Enrike. Som et av de aller første bandene på Øya skulle Aiming for Enrike åpne festen på Hagen-scenen onsdag ettermiddag.
Tekst: Asle Tangen Foto: Markus Thorsen
Artikkelen ble først publisert på Deichmans musikkblogg.
Etter å ha passert en plakat hvor jeg i lang tid trodde det sto Aming for Enrike (noe med de røde og blå bokstavene) var det fristende å sjekke de ut når de dukket opp på Øyaplakaten. Foruten en lettere brainfart på navnet, var Aiming For Enrike helt ukjent for meg før google research i forkant av Øyafestivalen. Og det må jeg si, det var her forventningene kom inn. Aiming For Enrike er en duo bestående av to unge norske herrer på trommer og gitar, Tobias Ørnes Andersen og Simen Følstad Nilsen, som mener at musikksjangre er for pyser, og ved hjelp av fremragende musikalske og tekniske evner plukker de hemningsløst fra rock, improvisasjon, jazz, funk, punk, elektronika, alt som får luft til å vibrere og kan kalles musikk. Med de rette evnene og gjennomføring er dette etter min mening en oppskrift for musikalsk earcandy.
Å spille kl. 15 den første festivaldagen på Øya er ikke akkurat kremspotten. Fellesferien er akkurat over, mange er fortsatt på jobb og ølen har ikke helt satt seg hos de som er der. Men fordelen med å spille på Hagen-scenen er at den er rett ved inngangen, noe som resulterer i at etter hvert som folk kommer til Tøyenparken svinger de innom. Forholdsvis mange fikk gleden av å bli dratt inn i Aiming For Enrikes noe forskrudde musikalske univers.
Aiming For Enrike er et liveband. De låter kult på plate, men live får vi innsyn i hvilken prestasjon det er å levere et så komplekst lydbilde med bare en gitar og trommer. Uten vokal og kun bevæpnet med en baritonegitar, pedalbrett og trommesett leverer duoen et sett med repetitiv suggererende musikk. Et gjennomgående groove og driv som kun brekkes opp av noen briljante rytmisk komplekse partier som gjennomføres med trøkk og tilstedeværelse. Dette er lekent, jeg kan tenke meg at disse låtene kommer av timeslange jams på øvingslokalet. Kjemien mellom Ørnes Andersen og Følstad Nilsen vises gjennom det tette samspillet. Noen låter er så tighte at det nesten får Meshuggah til og høres ut som et garasjeband. Men noe av det som gjør Aiming For Enrike spesielt er dynamikken mellom det veldig progressive jazza og det fengende melodiøse gitarspillet. Det funker så til de grader!
Visuelt er det litt som å være flue på veggen i øvingslokalet. Begge er vendt mot hverandre, og foruten en kort «takk for at dere kom, dette er en ny låt…..» midt i settet, var kommunikasjonen med publikum via instrumentene. Det var helt greit, for i sola i Tøyenparken var det bare å la Aiming For Enrike ta deg med på en musikalsk reise og nyte de glitrende instrumentale prestasjonene.
Jeg merker at det er vanskelig og begrense seg med superlativene når jeg prøver å beskrive hva jeg/vi var vitne til. Igjen, jeg lar den litt nerdete musikeren i meg prate: noen ganger kommer man over noen som gjør ting på en helt annen måte en alle andre og som gjør det med overbevisning og kløkt. De får det til og høres lekende lett ut, og det er en prestasjon som fortjener anerkjennelse. Får du muligheten til å se Aiming For Enrike live en gang så grip sjansen, du vil skjønne hva jeg mener.
Kommentarer