Aiming for Enrike på Bryggerhuset

Tekst : Espen Holtan.

Aiming for Enrike, Bryggerhuset Syd, første desember 2017.

Innledningsvis er det på sin plass å gjøre leseren oppmerksom på et par elementer ved denne anmeldelsen. For det første: Undertegnede har aldri skrevet en konsertanmeldelse i sitt liv, og av den grunn grublet jeg en del på hvordan å angripe oppgaven. For det andre er det på det rene at Aiming For Enrike er et av mine absolutte favorittband, både live og på plate, så forventningene og lista var lagt oppunder taket før kveldens show.

Aiming for Enrike er en krysning av alt jeg har hørt på siden min interesse for musikk fikk en kickstart i 1983. De har med band som Depeche Mode, Nitzer Ebb, Front 242, Metallica, SOD, Vengence Rising, Sonic Youth og etterhvert ravemusikken på 90- tallet som igjen førte til Jaga Jassist og Salvatore. Dette høres kanskje ut som et rimelig schisofrent referansegruinnlag, men for meg klarer Aiming for Enrike å forene elementer fra alle disse banda og sjangrene inn i en førløsende og latterlig fet coctail som fra første sup gir lyst til å bælme 17 til. Lydbildet, kaoset, loopene, trommisen, trykket og den komplette overhalingen fra scenen fillerister publikum langt inn i grunnvollene og etterlater ingen uberørt.

Aiming for Enrike er Simen Følstad Nilsen og Tobias Ørnes Andersen. Foto: Espen Holtan.

Jeg har hørt Aiming for Enrike live en rekke ganger og kjent til Simen Følstad siden han jobbet med Krocketfestivalen i 2007. På Den tiden var Halden fylt av unge folk som hadde satt seg ut et mål om å endre verden. Unge folk i Halden, Cashmere Cat og Simen Følstad Nilsen er kun tre av en milelang liste over gode eksempler på det skapende musikkmiljøet i Halden.

Simen Følstad kan vise til en rivende utvikling som gitarist, låtskriver og produsent gjennom mange år i musikkmiljøet i Halden, og etterhvert som en nasjonalt og internasjonalt respektert og anerkjent musiker. Han har alltid gått egne veier og ikke latt seg påvirke av mainstream eller hva som er populært i tiden. Det har vist seg lønnsomt, og er et spor jeg oppfordrer langt flere til å følge.

For det (litt kortere) tredje, viklet kvelden seg ut på en måte som åpnet døren for et annet favorittsyssel;  gruppearbeid og diskusjon. Tilfeldighetene ville ha det til at Joakim Karlsen, en forsker og politiker innflyttet fra Larvik, Klaus Jäger, en designer og visuell artist med tyske røtter – og Haldens egen musikkjournalist Tom Skjeklesæther ble sittende rundt samme bord på Bryggerhuset denne kvelden. Så for ordens skyld; enkelte uttalelser i teksten er stjålet direkte fra dem. Riktig gjetning gir fruktkurv.

Thor Martin Thorsen

Men først; Thor Martin Thorsen åpnet kvelden alene på scenen med kassegitar. Jeg har fulgt Thorsen gjennom flere tiår som låtskriver, vokalist og artist, og jeg slutter ikke å la meg begeistre over kvaliteten på materialet. Han leverte et rolig og dempet sett som på sitt beste var i verdensklasse. Enkelte av låtene oppleves som tidløse hiter som burde løftes ut til et langt større publikum. Med Thorsens livshistorie i tankene blir det til tider et sterkt møte med tekstene som kommer til sin rett i det nakne og rene lydbildet. Han synger strålende og lever like fint alene som med band. Hvis du ikke har stiftet bekjentskap med mannen og musikken enda, kan dette være et godt sted å starte.

Aiming For Enrike (AFE)

Det starter industrielt og går over i det som er AFEs styrke. Fet klubb blir forvandlet til støy ala Sonic Youth for så å gå over i kommersiell, dansbar, hardcore jazz rock´n´roll. Catchy som helvete, og det er vel derfor de etterlater seg ekstatiske publikummere hvor enn de reiser. Jeg har selv hørt på Skrillex hele dagen i bilen, og jommen dro ikke AFE på besøk dit også. Lydnivået økte kanskje en tanke mye når hitten Newspeak ble framført. For meg personlig trenger det ikke være så høyt, men når man venner seg til nivået forsterker lydtrykket alle de halsbrekkende krumspringene duoen stuper inn i. Julebordsgjestene som stikker tilfeldig innom tråkker umiddelbart på panikk-knappen og forlater lokalet med desperate blikk. AFE er ikke for alle, og det er heller ikke meningen.

Det kommer flere lange, svevende partier som legger et teppe av trance som kunne holdt et hvilket som helst Pink Floyd-raveparty gående i dagevis. Bassen blir kraftigere og lagene fler. Igjen- utrolig fett!

Jeg møtte Daniel Miller under bylarm i år. Miller etablerte Mute records, oppdaget Depeche Mode og var en pioner for repetitiv og minimalistisk musikk. Under samtalen vår fortalte han at han ikke fant musikk med flere en to akkorder interessant. I så måte setter jeg et krokketsett på at han hadde signet Aiming på flekken for deres evne til å få to akkorder til å svinge. Det er brilliant, vågalt, sjangersprengende og et eklatant eksempel på at man aldri skal høre på gode råd om kommersiell innretning eller tilpasning når du finner en musikalsk retning eller idé som får hjertet til å slå litt fortere. For meg er Aiming for Enrike absolutt musikalsk innovasjon Made in Halden.

Oh lord- hardcore 70- talls disco treffer en atomreaktor i full meltdown. AFE spiller ut essensen av gode ideer og det virker som at de kan synthetiserer alt de vil, vandre gjennom sjangrene, interpretere musikkhistoriens favorittsound og gjøre det til sine egne improvisatoriske mesterverk.

Låta ”Front Runner” setter meg tilbake til Oslobandet Salvatores konsert under afterkrock på Studenthuset etter Krocketfestivalen i 2003. Der leverte de Tempoplata i sin helhet for et euforisk publikum, men der Salvatore leverte dette med seks mann på scenen og to trommeslagere, lykkes Aiming for Enrike å produsere tilsvarende, om enn ikke fetere lydopplevelse, med bare to musikere.

Utover i konserten toucher de innpå min absolutte favorittsjanger- Stoner Doom. Det leveres med en disruptiv styrke som legger sjangeren svekket tilbake. Dette går med største selvfølgelighet over i et stykke musikk som bør stille som sterk kandidat ved James Bond film.

Igjen- det svinger så ut av skoen, og det er lett å forestille seg at de vil vinne trofaste fans over hele verden. Jeg håper de føler de har et hjem i Halden i all framtid som mentorer, produsenter og engasjerte i musikkmiljøet i regionen. Takk for en strålende konsert, Simen Følstad Nilsen og Tobias Ørnes Andersen, og takk for at dere gjør det dere gjør. Lykke til på reisen- det er bare å forberede seg på endeløse turneer og spennende musikalske samarbeid. God tur, god jul og ta vare på hverandre!

Del artikkelen:

Kommentarer

kommentarer