Åge Kvalbein, cello
Marita Kjetland Rabben, klaver
Arrangert av Kammermusikk i Halden
Det var et tallrikt og forventningsfullt publikum som benket seg i Asak kirke torsdag kveld, da arrangøren Åsmund Kaldestad kunne ønske velkommen til årets andre konsert i rekken av «Klassisk i Asak kirke». Åge Kvalbein er en enestående cellist med et bredt og krevende repertoar fra samtidsmusikk til klassisk. Marita Kjetland Rabben er en ung begavelse som allerede har en lang merittliste. Det er snakk om et samspill fra to ståsteder; han med sin tunge musikalske erfaring og innlevelse, hun med sin unge og fremoverlente. Det er duket for en spennende konsert.
Kvalbein fortalte at de ønsket å sette sammen et variert program med musikk fra mange land, og musikk de selv likte å fremføre.
Duoen hadde valgt et knippe kjente og ikke kjente komponister, og den første avdelingen var en tilbakelent konsertopplevelse med musikk som går rett inn. Det betyr ikke at de hadde valgt musikk vi alle hadde hørt før. Det strakk seg fra den relativt ukjente barokk-komponisten Henry Eccles fra England til kjente komponister som Gabriel Faure, Ravel og Sergej Rachmaninovs kjente Vocalise. I den første delen vil jeg trekke frem et stykke av Alberto Ginastero med spenstige melodilinjer, og et rikt og nydelig samspill med et heftig pianoparti. Jeg vil også fremheve stykket Requiebros av Casparo Cassado, med fyrrig melodiføring raske løp og tett og flott samspill. I denne første avdelingen gnistret det i samspillet mellom de to, hun har følsomt anslag og celloen får leve i sin styrke.
Likevel blir kveldens høydepunkt utvilsomt Edvard Griegs sonate i a moll, det eneste verk han skrev for denne besetningen. Det er et heftig og temperamentsfull verk, skrevet da Grieg var rundt 40 år, det er innfallsrikt, det har innslag av folketoner og høyt tempo.
Selv den rolige annensatsen har et så heftig midtparti at den vanskelig kan kalles lyrisk. Det er en stormfull Grieg og et verk vi sjelden hører fremført. Derfor er det synd at det skjer en endring i balansen, hvor klaveret til tider blir altfor sterkt.
Likevel er dette en stor opplevelse for mange av oss som hører dette for første gang. Det er en fabelaktig intensitet rett i ryggmargen. Vi glemmer de vonde benkene. Vi heiser oss opp i ryggen. Sånn er det å være på konsert med store utøvere. Å lytte til stor musikk. Det er å leve.
Foto: Aasmund Kaldestad.
Kommentarer